“Do. Or do not. There is no try."

1. mai, 2020

Livet er tilbake!

Livet er nesten normalt igjen. Eller hva som egentlig normalt her i huset, kan man jo lure på.

Mammamennesket og pappamennesket er i hvert fall tilbake i full jobb. Denne «coronatiden» som jeg lærte det het, gikk til slutt over, og vi fikk tilbake litt av rutinene våre. Roligere dager med mindre inn og ut og hjem og bort på disse tobeinte.  Egentid er igjen et faktum.

Bolla har fått seg halsbånd, og hun får være med meg ut på ettermiddagene. Og det er her det meste av det som IKKE er normalt begynner. Hun er jo aldeles sprø! Hun fyker hit og dit, fanger fluer og sommerfugler og løvetannfrø og så oppdager hun at hun er langt fra huset og då piler hun inn igjen for litt trøst av menneskene før hun igjen glemmer seg og må ut å oppdage. Hun er faktisk litt redd for verden ute! JEG forstår jo at verden der ute er der for min skyld, til min forlystelse og til mine utskeielser og min glede. Hun tror visst at verden er skummel og kan være farlig.

Jeg har prøvd å forklare henne at sånn er det jo ikke, men det er visst noe som heter instinkter som slår til hos disse unge NFO kattene. Jeg tror ikke jeg har det, i hvert fall ikke så mye. Jeg pleier å vite akkurat hva jeg vil akkurat når jeg vil det, og det pleier ikke å gå så lang tid mellom hver gang jeg vil noe nytt. Mens Bolla kan være redd så mye; skygger fra himmelen er skumle, gressklippere som starter er skumle, bilen til naboen som kommer hjem er skumle. Ja til og med fremmede folk er skumle! Hun ligger og planlegger hva hun skal gjøre, mens jeg planlegger mens jeg utfører planen. Så jeg har tatt på meg den store oppgaven å lære henne litt katteskikk:

  1. FOLK er kos, om du vil det og har tid. Du trenger IKKE å springe inn når de roper. Her har hun ikke lært enda, så hun forter seg hjem når hun hører dem rope. Og det høres ganske dumt ut å stå der og rope på ei Bolle.
  2. GRUS er herlig å rulle på. Og dette har hun delvis forstått, selv om hun like gjerne ruller i gress og på mold den tullebolla. Hun ruller inne også hun.. Legger seg på gulvet og ruller. Særlig på fredager.
  3. Skygger fra himmelen er ofte fugler. Og dem skal vi klare å få fanget en dag, men foreløpig har jeg ikke helt funnet ut fra hvilken vinkel jeg må gå for å gjøre dette. Så her må vi øve mer. Enn så lenge øver vi jakt-teknikk. Hun er flinkere enn meg til å bli flat hun Bolla, blir mer som en pannekake faktisk..
  4. Fluer er ikke alltid gode å spise, og sommerfugler er ikke gode i det hele tatt. Så her gjelder det å bruke energi på å fange rett sort.  Men disse store svarte feite fluene er herrlige å holde litt i munnen mens de summer før man spiser dem.. det kiler så godt! Og av og til kan man faktisk slippe dem, og så livner de litt til igjen og man kan få kiling i munnen en gang til.
  5. Lyder må man tåle.. man kan godt være skeptisk- men så må man gå å se hva som lager lyd etterpå. (til mammamenneskets store fortvilelse)
  6. Lamper- lager summelyder, og det må undersøkes jevnlig. Sammen med toalettet når det trekkes ned. Jeg viste henne det en kveld også, hvordan vi kan trykke på den derre knappen oppå så kommer det vann nedi. (og da kom mammamennsket leende inn på do igjen. Hun synes det er sååå morsomt når hun bare forstår at det er meg og ikke et spøkelse)
  7. Og så var det dette med å fange mus da, for her har jeg lært av eksperten Leah. Og nøkkelorda er tålmodighet og god hørsel. Vi har høyt gress og lyng rett ved huset vårt, og mange gjemmeplasser under steiner og sånn for mus. Og rett bak naboen er det en haug med utmark og der er det også mange. (men dit tør ikke Bolla gå enda) Så er det bare å lytte etter riktig lyd, og så sette seg i nærheten og lytte etter bevegelse og hvor den er på vei, og så bruke øynene veldig godt. Og så må man ha litt flaks. De er fryktelig kjappe de små musene! Og også her er det forskjell på smak. De med hvit mage smaker ikke godt, men de små brune, som er litt sjeldne, er ganske ok.

Jeg som er en musefangeekspert klarer kanskje en mus i uka. Bolla har ikke fanget noen enda, men jeg fanget en som hun fikk leke med her en dag. Da var hun kry da! Carinamennesket hylte og hoppet opp i sofaen. Mammamennesket skrøt av oss, og plutselig var musa bortevekk. Leah har mange års forsprang i denne ekspertisen, så hun synes mus er nesten kjedelig og har gått over til fugler for sesongen. Det har ikke jeg helt teken på, enda. Hun kom hjem med to svære sorte og hvite fugler flygende illsinte over henne en dag, og viste meg stolt frem en ferdig ribbet fugl! Den var omtrent dobbelt så stor som en mus, og helt uten fjør!  Deilig å slippe de fjøra altså! Leah er sannelig snill! Disse store fuglene ville også ha denne lille, men så kom Onkel Astor for å se etter hva alt bråket var og da ga de seg. De forsto vel at her var ikke nok nakenfugl til alle.

Det er mye man må lære fra seg når man er blitt storebror. Onkel Hårek er så blond at han bare ser på oss når jeg lærer Bolla ting.. eller kanskje han er bare lat eller liker maten inne best. Bolla lærer i hvert fall ikke mye om utelivet av ham. Annet enn spankulering rundt huset og litt lek på plenen.

Onkel Hårek er heller ingen ungdom lengre, han blir 11 år faktisk. Men etter at han var hos kiropraktoren har han blitt mer bevegelig og løper kjempefort!. Og jeg kan yppe til masse lek om han er i rett humør. Om han ikke er i humør så gir han tydelig beskjed. Jeg må bare innrømme at når han legger labben på meg så må jeg bare gi meg. Han er tross alt mer en dobbels så tung og stor som meg. Jammen bra at han er snill. Og han er innmari god å bare nyte livet med. DET er han flink til asså! Det gjør han mye. Bare sitter og ser på havet. Og av og til sitter vi der bare sammen.

Bolle og jeg leker mye, så jeg holder formen vet dere! Jeg burde egentlig være slank på utsiden også så mye som jeg gjør iløpet av en dag, og når jeg ser meg i speilet så ser jeg rett så fin ut synes jeg. Men mammamennesket er ikke helt enig, og jeg vurderer å bli sur på henne igjen for hun pleier å klappe meg på magen å si «tjukken». Det er igrunn litt frekt. 

Bolla begynner å bli litt stor! Hun har vokst og bygget mye muskler og er faktisk like tung som meg. Hun er 9 mnd nå, så hun vil dessverre vokse seg enda større. Men pytt, størrelse er bare en størrelse. Det gjelder å ha rett ego også! Og her tar hun meg nok aldri igjen.

Jeg er jo Yoda, the one and only.

1. nov, 2019

«Do. Or do not. There is no try.»

Jeg er Yoda, og jeg prøver ikke. Jeg bare gjør. Uten å tenke så mye på det egentlig. Vil jeg så vil jeg, og vil jeg ikke så sier jeg ifra.

Jeg vil for eksempel IKKE ned fra kjøkkenbenken når jeg jakter fluer. Og da sier jeg i fra. Dumme mennesker som da flirer!! Jeg må da få lov å knurre og frese litt, altså si fra! Menneskene klager jo hele tiden, uten at noen flirer av dem.. Men meg skal de le av. Og når jeg da ser hardt på dem i tillegg, fordi de flirer, så ler de enda mer. Duster.

Jeg vil heller ikke alltid klippe klør når jeg skal, og her en kveld ville jeg slett ikke. Jeg klaget og klaget og kikket strengt på mammamennesket flere ganger.. men da ble hun streng tilbake gitt. Så jeg fant ut at det var best å sitte i ro og la henne bli ferdig.

Jeg er Yoda, jeg er ikke som alle andre. Og døm meg ikke på størrelsen. Jeg er sjefen her i huset! For det har jeg selv sagt.

Selv om å opprettholde sjefstittelen begynner å bli litt vanskelig. Yngvild, min fine lille NFO venninne har nemlig vokst forbi meg.. og hun har så mye pels!! Og for et tempo! Hun var mye ute i sommer og lærte seg å jakte mus og fugler, så å nå skulle ta opp kampen om viftepinnen det holder jeg meg for god til. Jeg bare venter til hun blir sliten, og SÅ er det min tur.

Hun og Hårek har vært borte noen helger, på sånn utstilling. Jeg vil jo ikke at fremmede tar i meg uten min tillatelse, så jeg får være hjemme med pappamennesket og Astor og Leah. Ja Leah ser vi jo knapt, hun er ute for det meste. Inne og spiser og knurrer litt til meg når jeg fanger bakbeina hennes, og så vil hun ut igjen. Astor derimot, han hviler mye. Men det hender han slår seg løs og ligger og leker litt med meg og pinnen når den beveger seg. (eller menneskene beveger den da)

Meg og Astor NYTER å ligge varmt og godt inntil hverandre å bare se på naturen og dorme på vår nye pute. Av og til blir det litt for varmt for han, så han går på teppet og legger seg. Vi har nemlig fått oss en saccosekk! Mammamennesket lagde den, og du skal tro det var en gøyal affere da det kom tøy og tråd og sånne små hvite greier inn på stua.. De hvite greiene fikk vi visst ikke leke med, og mammamennesket ble rett sur da jeg veltet posen de var oppi. Hun tok oss alle ut på gangen mens hun ryddet dem opp.... Men tøyet kunne vi da sitte på sa hun, ligge på og skli på en stund før det «poff» ble til en pute. Den er sååå god og varm! Og myk! Jeg kan slenge meg nedi, eller gå sakte, eller hoppe, og uansett så er den liksom bare helt passelig! PERFEKT. De små hvite greiene er inni den.. jeg kan kjenne dem. Og det kan hende jeg en dag vil hente noen ut…men ikke enda.

Dagene ellers har vært fine, men rolige i sommer/ høst så langt. Helt til for en uke siden.

Da var igjen mammamennesket ute og reiste, uten Yngvild og Hårek denne gang. Og hun kom hjem med en ny katt.. sukk. Som om her ikke var nok. Men han skulle visst ikke bo her for alltid. Bare en stund sa hun. Skulle visst gjøre noe med Yngvild.. forsto ikke helt hva hun mente jeg…

Jeg mente derimot at vi var mange nok og freste masse til ham! I to dager minst! Men denne gutten var så forsiktig, og leken og snill. SÅ etter å ha nøye vurdert ham fra avstand, fant jeg ut at han muligens kunne brukes til noe.

Så da gjør jeg slik jeg pleier. Slutter å tenke å bare gjør. Så jeg sprang bort og startet oppdragelsen. Han må jo lære å leke på MIN måte.. inn i tunellen og teltet slik at jeg kan hoppe oppå og låse ham fast, stå å vente på at pinnen skal bevege seg, klatre til topps i klorestativet og leke med hverandre der slik at vi neste detter ned osv osv.

Og vet dere hva han gjorde? Han fant en ball, (dem har vi jo mange av og jeg springer etter dem når de blir kastet bortover gulvet) og så trillet han den med labben sin og sprang etter selv? Har du sett så smart? Så det måtte jo jeg og prøve da.. Funka det gitt! At jeg ikke har kommet på det før!

Så nå leker vi litt slik jeg vil det, og litt slik han vil det. Men mest leker jeg med Yngvild likevel. Sisten er gøy. Opp trappa, og ned trappa, rundt menneskene i sofaen og opp klorestativet. Det går fryktelig fort av og til, og om jeg er sist hender det jeg tar en snarvei. Uten å tenke selvsagt. Går ikke alltid så bra..

Men jeg tåler en trøkk da. Jeg er jo Yoda.

Nå er det mørke kvelder, litt kaldere i huset, og snart vinter sier de. Men med saccosekk, Astor, og gode lekekamerater så ser jeg frem til den. Og hvem vet hva framtiden bringer?

Mvh Yoda.

1. jul, 2019

Livet som storebror..

HUN er søt, hårete, mer som en liten Onkel Astor i farger og tegninger. Søsteren min!

Det begynte med at mammamennesket pakket en koffert og satte frem bur. Jeg regnet med at vi skulle på tur, hadde ikke helt lyst for det var kaldt og ekkelt ute. Og så dro hun uten noen av oss! Vi var hjemme og ventet, for når mammamennesket er borte er liksom maten ikke så god, eller kosen den samme.. Men hun kom hjem igjen etter et par dager med et bur som luktet rart. Det luktet fremmed! Og det liker jeg IKKE!

Ut av buret kom ikke en, men to hårete jenter! TO? her var noe feil.. jeg skulle få en! Men her var altså to.

Den ene het Yngali, den andre Yngvild. Og disse to gjorde meg helt forvirret, frustrert og litt skeptisk! De brydde seg ikke om meg, sprang hver sin vei og veldig fort, og jeg klarte ikke å fange dem i det hele tatt. De elsket papirkuler slik som meg, men hadde misforstått poenget. Vi skal springe etter- se hvor den lander og så springe tilbake og vente på ny. De to skrullene sprang etter- og så lekte de med dem! Tok dem med seg rundt om og gjemte dem, fanget dem, og sprang etter dem. Jeg prøvde virkelig å forklare dem forskjellen men.. neida.. jenter altså..

Og så mat da.. de eide ikke respekt der heller. Hev seg over og dreit i at jeg skal ha først. Yngvlid særlig, bare stakk nasen rett ned foran min og jafset i seg godbitene! Hallo liksom? Man har vel manerer? Onklene flytter seg jo når jeg kommer?

Men leke det var det gøy å få gjøre hele dagen! Vi sprang sisten, lekte med esker og telt, jeg fikk knøvle og fange og springe og klatre.. og så stol leken da.. under spisebordet-fra stol til stol. Pappamennesket fikk gåre hår sa han, for vi ødelegger møblene.. Mammamennesket prøver å lære oss å la være, men de er jo PERFEKTE til å klatre i! Klorestativene også altså, men på de stolene kan vi liksom sitte i skjul under duken og bli fanget av en som sitter oppå bordet! Og så blir vi litt ivrige da, og må klatre opp i stor fart! Tsss stolene tåler det… litt.

Så kom denne Jula igjen, og Yngali forsvant. Hun skulle bare bo hos oss en liten stund hun, og var vist en julegave til gutt som hadde mistet den forrige katten sin og savnet en venn så sårt.

Det ble litt roligere da hun dro.. og jeg og Yngvild kunne få ordentlige rutiner på leken vår.

Av og til blir Onkel Hårek og Astor med også. Tante Leah bare knurrer og ber oss slutte å plage henne..men det er så gøy å terge! Så springer hun til døra og vil ut igjen, og kommer inn og lukter skog og uteliv. Og så må vi terge litt mer.

Yngvild var bitteliten da hun kom, mindre enn meg og med sylskarpe små klør.. Mammamennesket klippet mine ofte- sa jeg var litt hardhendt med henne? Jeg måtte jo lære henne hvordan man leker! Sånn ordentlig! Så da måtte jeg tåle korte klør, mens hun kunne fyre av nålene sine. Bra jeg har fått litt pels.

Julen kom og gikk, dagene ble sakte lysere og var også lysere ellers med mer lek og moro. Lille Yngvild vokser og vokser og nærmer seg min størrelse? Skal hun bli så stor som onklene mine kanskje? Jeg håper ikke det,men matmor sier hun håper det 😉

Hun blil sterkere, raskere, tyngre og pr dato er hun både høyere, lengre og raskere enn meg, men jeg har tyngden fremdeles! Mine 4,2 kilo kompakt DRX klarer fremdeles å knøvle henne litt på gulvet!

Og så kom det noen dager her for litt siden med MASSE varme! Og da fikk vi lov å være ute på ettermiddagene, og jeg kunne vise henne rundt i hagen, og fange fluer og springe etter alt som beveget seg! Da var vi utslitte begge to da vi kom inn igjen.. jeg klarte knapt holde øynene åpne til kl var 23.

Den ene dagen krøp Yngvild under verandaen! Hun fant et hull jeg ikke hadde funnet i fjor og så satt hun der og mjauet! Mammamennesket hentet skrujern og måtte skru opp planker for å få henne ut, og da måtte jo jeg inn å undersøke! Det var dritspennende under der!! Måtte undersøke skikkelig lenge.. og når jeg undersøker ting så gjør jeg det ordentlig. Nytter ikke å friste med mat eller leker da! De lokket og lurte og ristet på matskåler og fristet med godterier, men jeg er ikke så lett å lure! Jeg gjorde meg ferdig før jeg krøp ut så de fikk skrudd fast igjen plankene. Hullet hadde de tettet mens jeg var på oppdagelsesferd.

Men det var disse fineværs-utedagene da. Før det ble vinter igjen, eller i hvert fall kaldt.

Vi fikk være ute på ettermiddagen, og jeg har da vært ute før og vet hvor jeg kan gå. Rett nedom hagen har vi fjøra, med masse små krypdyr, fluer, gode lukter og fugler.. og varme berg. Deilig.

Rett utenom hagen har vi litt sånn ur og myr, og der er det MASSE mus! Tante Leah fanger rett som det er, og har vist meg hvordan. Og i år klarte jeg å fange en selv! Og drepe den! Jeg tok den selvsagt med hjem til Onkel Astor, og han skrøtte veldig men sa det var feil sort. Disse sorte og hvite kan man ikke spise sa han.. de smaker vondt. «prøv på en brun en».  Så da gjorde jeg det! Og selvføløgelig nailet jeg det også. Den var ikke så stor men den var brun!

Det er deilig med slike varme fine dager, og matmor har lovet at det kommer flere..

Enn så lenge så prøvde hun seg med at vi skulle på tur igjen.. Men jeg ville ikke.

Hun var nok litt stressa hu matmor, for hun merket ikke at jeg absolutt ikke ville dra før jeg kom i bilen. Men jeg da sa fra jeg altså, jeg ble rett og sett dritsur. Prøvde først med litt knurring, så med knurr og fres. Det virket. Synes det er best hjemme..

Yngvild derimot, og Onkel Hårek kikket rart på meg og forsto ikke hva jeg drev med! Og matmor sukket «Du din lille Gremlins, du får vel bare være hjemme og BIH du da..» (Best I Huset)

Jeg får dermed være hjemme med Onkel Astor, som er pensjonert, når de andre drar på utstilling fra nå av. Astor sier han vil være med, prøver å gjemme seg i buret når de skal dra å greier, vil også dra på tur for han liker det! Men det gjør IKKE jeg. Jeg vil bestemme over min egen kropp nemlig, være min egen herre i mitt trygge hjem. Uten mer innblanding av andre folk eller katter. Uten ekle lukter, lyder og sånn... Jeg sier fra når de kommer hjem og jeg, dere lukter det ekkelt!! GÅ Å VASK DERE!. Seriøst asså.. litt respekt for oss med fin nese takk!

Så nå er jeg altså storebror, til ei som snart er mye større enn meg. Ei jeg kan leke, sove, kose, jakte og spise med. Ei jeg skal være venn med hele livet.. Det er ikke alle som får den æren!

Vi leker med mye rart meg og Yngvild, men den kjekkeste er PINNEN! Sånn lekepinne som det egentlig skal være noe i enden på, men som er mye morsommere uten noe i enden! Og nå begynner menneskene å bli også.. Flere ganger om dagen faktisk!

Det er ikke så vanskelig. Mennesket reiser seg og går- jeg springer etter og dersom de går forbi pinnen, som da ligger en eller annen plass, så er det bare å sette seg ved siden av den og stirre på den.. så flirer de litt-gjør det de må gjøre og SÅ leker de litt med meg.. jeg vet ikke helt hvorfor- men jeg er helt fasinert av den pinnen; den er sort, beveger seg fort lager en skikkelig irriterende lyd.. fascinerende.

Denne stirre-metoden virker på mye den.. bare få øyekontakt med dem- gjerne med en liten lyd også, og så går du dit du vil noe skal skje og stirrer.. helst i jaktposisjon. Da er menneskene ganske smarte og finner utav hva du vil. Bare prøv.. Sitt og stirr på matskåla og VIPPS! Mat! Sitt og stirr på dem fra øvert i klatrestativet, og VIPPS så kommer de og leker med undersiden av hengekøya. Stirr på døra og VIPPS- den åpner seg! (Litt verre dersom mennesket er på andre siden av døra, men da kan man jo bare rope litt så løser det seg.)

Nå gleder vi oss til fremtiden, først og fremst mer av denne sommeren med alle seine kvelder på musejakt, så til en kosevinter med mange timer på matmors bein, så en ny vår og jeg hører rykter om at Yngvild skal på date! Skal tro hvordan det blir å være Onkel Yoda!

Prr fra Yoda og resten av (N)Sandøy.

1. mai, 2019

Verden er jammen meg merkelig

Den ene dagen er det sånn og så neste er den helt annerledes.

Det var ikke lenge etter denne juletiden, som for øvrig er en tid for masse kos men også brudd på alle rutiner og derfor litt slitsom, at ting begynte å endre seg. Og det nå når livet på en måte var helt supert.

(bilde Yoda juleyoda, Yoda alenetid)

Jeg hadde Yngvild, og Astor og lekekompis og alenetid. Purrfect som de sier..

(Bilde Yoda middagskvil, Yoda god morgen)

Men så en kveld, da vi var litt ekstra rampete og oss gutta ble sendt på gangen for å bråke ferdig, så merket jeg at noe skjedde på stua. Og litt etter kom Astor også på gangen. Men ikke Yngvild…

Og etter en god stund, da Astor som vanlig ga beskjed at det er leggetid (han sier fra hver kveld) kom mammamennesket ut med et teppe og hun var så lei seg.. vi gikk inn på stua og der luktet det så merkelig. Og der var en slik rar følelse i rommet.. vi listet oss rundt, dette var rart.

Mammamennesket kom tilbake etter litt, og fulgte oss på rommet vårt for natta. Men Yngvild kom ikke. Hun var ikke der neste morgen heller, så vi måtte rope litt og lete. Mammamennesket var der jo- så det var litt rart. Men hun hadde vel reist på utstilling ett eller annet sted.

Nåja. Dagene ble normale igjen en stund, med tomt hus fra morgen til kveld, helt til kompis og mammamennesket dro. Da ble det veeeeeldig stille her. Jeg ropte og lette etter kompisen min men han kom ikke, og jeg måtte til slutt leke med meg selv! Pappamennesket og hun andre som ligner på mammamennesket duger jo ikke! Og pinnen beveger seg faktisk ikke selv! 

Men så kom mammamennesket tilbake med en bolle.. altså bokstavelig talt- de kaller henne for Bolla! Hun er ikke så liten, flink å leke og en ordentlig blidfis! Hun er en samme som Astor er, sånn skogkatt med masse pels som er vanskelig å bite i.

(bilde Yoda møte bolla og yoda bolla)

Hun kvitrer og leker, enten med seg selv eller med meg og til og med med Hårek! Han pleier jo ikke å leke akkurat, og i et av hans forsøk på å late som om han var en ungdom (han er jo faktisk 10 år) så skadet han ryggen sin. Han gikk som «en dromedar» sa de, med ryggen i en stor bue, beveget den ikke i det hele tatt. Så mammamennesket tok ham med til noe som heter kiropraktor. Tre ganger var de der før han ble helt bra igjen, nesten for bra for nå vil han leke hele tiden.  

(bilde hos kiropraktor)

Så Bolla kan bare få leke med ham, så slipper jeg. Han er svær. Og ikke så forsiktig med meg som med henne. Så hun er igrunn grei å ha hun Bolla. Jeg måtte jo frese litt til henne når hun kom likevel, for å si fra at jeg er sjef faktisk, og av og til så må jeg jage henne bort når jeg koser med menneskene, for hun er så søt at de faktisk deler på kosen min. Og det går jo ikke. Men altså helt OK.

Dette mennesket som ligner på mamma er her mye forresten, hun heter Carina og er snill. Hun jobber visst som avløser, og det er en jobb som gjør at hun lukter litt rart. Det minner litt om da jeg var i et stort hus og hilste på noe som heter hest, men er ikke helt samme lukta. Men altså hun kommer og går midt på dagene, og det er jo fint med selskap, men det rotet til rutinene våre! Og ikke nok med det men da det begynte å bli lysere kvelder så dro ikke pappamennesket på jobb lengre heller! Han er stort sett på kontoret sitt da, sånn han ellers har pleid å være på fredager- så han har på en måte bare fredager han. Kjekt å ha ham her altså, for han er så flink å gi meg oppmerksomhet. Men litt bråkete på morgenen er han. Lager kaffe, og går opp og ned trappa og sånn. OG IKKE NOK MEN DET, men så begynte mammamennesket å være mye hjemme også! Ikke hver dag, men sånn omtrent annenhver, og de andre dagene så er hun bare borte en liten stund. Kommer hjem og bråker og skifter klær og så går hun igjen, kommer igjen, går igjen, kommer igjen.. åhhhh hvor ble det av egentiden min!

For noen dager siden ble det i tillegg fint vær og varmt, og da ble det jo aldeles håpløst her! Alle skulle inn og ut hele tiden. Det dustete halsbåndet kom frem, og når det settes sammen og piper- da springer jeg altså! Det føles så rart med en gang det kommer på, jeg mister liksom lit balansen en stund. Og i tillegg så kledde de på meg en genser! Hallooo- jeg har ikke mye pels, men om jeg blir så kald så går jeg faktisk inn igjen. Jeg er ikke dum heller. Men så er det nå sånn da at når jeg har fått på det halsbåndet (og genseren)- så får jeg gå ut! UT UT UT! Og der er det så mye gøy! Grus å rulle i (og å fjerne genser i, for det fant jeg ut at gikk an, eller nesten da.. Den stoppet da bakbeina gikk gjennom der frambeina var og «halsen» strammet godt rundt magen min og halen ble til en dragehale. Jeg måtte finne mammamennesket og få hjelp til å ta den helt av- og hun lovte at jeg skulle slippe sånne greier mer)), fugler å jakte på, fluer å knaske, sol å bade i. Salige utetid altså!

(bilder genser, drage, og Yoda ute)

Lille Bolla får ikke springe ute, men mammamennesket har bestilt halsbånd til henne også sier hun, så når Bolla blir litt eldre skal hun få springe ute med meg. Enn så lenge er det bare jeg som får lov, hun må gå i bånd og små turer bare. Dette medfører jo at jeg som er privilegert med utemuligheter kommer inn etter noen timer og er UTSLITT, og da er Bolla klar for å leke. Synd for henne for jeg gjør jo bare det jeg vil. Det hender at jeg da etter en goood hvil og oppvarming under vasken på badet blir med på leken en stund.

Men dette at menneskene skal være så mye hjemme er jeg ikke sikker på om jeg liker altså, det ser dessverre ut til å vedvare så det er mulig jeg må godta det og venne meg til det. Det er jo fint å få mer pinnetid. Hver gang de skal ut eller inn så sørger jeg for å sitte på teppet på gangen på siden av pinnen og stirre på dem og den. Av og til må jeg løfte litt på den, eller ta på den og lage lyd også for at de skal forstå og ta seg tid til litt lek. De er rett og slett litt treige!  (bilde Yoda stirre)

Og så har det blitt nye mat rutiner her. Mammamennesket sier vi har litt mye rundt magen. Forstår ikke hva hun mener med det. Men nå får vi våtfor om kvelden. En pose delt på alle fire/fem. Lite men godt. Og så får vi bare tørrfor om morgenen og til middag. Det som er lurt er at mammamennesket ikke har visst at Bolla er flink å tigge mat av Carinaen og jeg av pappamennesket. Så om tørrforskåla er tom, så enten gnurer Bolla på forboksen når Carinaen er på kjøkkenet, eller så setter jeg meg på den når pappamennesket er der. Og da får vi mer. Men jeg lurer på om mammamennesket har funnet ut dette nå- for de fyller ikke skåla mer. De bare putter bittelitt i den. Hvordan skal dette ende? Vi rekker jo å bli sultne mellom måltidene!

(bilde Yoda hårek, yoda pose)

Denne hjemmeheletiden tiden er jeg ikke sikker på om jeg liker eller ikke, kjenner jeg Det er jo fint å ha folk her, og jeg får jo fred når jeg ber om det, og jeg får mye mer kos, og det er mye å følge med på. Jeg tror kanskje jeg ender på at jo- jeg liker det!

Riktig god annerledes sommer alle sammen. Vi klarer det sammen!

(bilde Yoda fin) Purr fra Yoda.

1. nov, 2018

ALT MAN TRENGER ER LIT TID.»

Fyttibikkja sier jeg bare.. nå har jeg sannelig opplevd mye! Og jeg er ikke 1,5 år en gang!

Etter den turen til Kristiansund så kom dagene inn i rutiner igjen, med tidlige morgener, ståopp rutiner, komhjemfrajobb rutiner, og leggerutiner.. Innimellom rutinene så gjør jeg det Devoner gjør best, nemlig akkurat det vi vil på den måten vi vil eller får til.

Og så er jeg blitt veldig flink på å få disse menneskene til å gjøre det jeg vil også! Vil jeg leke med vann, så hopper jeg bare oppi vasken når de er på badet og så skrur de på krana for eksempel. Vil jeg opp på skuldra, så er det bare å strekke seg opp beina deres og lage sånn «plukk meg opp» lyd så løfter de meg opp, eller om jeg står på bordet så kan jeg jo bare hoppe opp selv. Da hyler de litt sånn «yoodaaa- au» og så flirer de litt og så får jeg henge en stund. Men ikke når de nettopp har vært i dusjen. Da er det mer sånn «au-au-au Yodaaaa!!» Vil jeg ligge på fanget og de har noe annet der, data eller en annen katt, så er det bare å sette seg å stirre litt så blir det plass.. De er blitt rett flinke!

Men altså rutiner skal visst brytes med ujevne mellomrom, og plutselig en kveld så var jeg inni dusjen igjen, sammen med Onkel Hårek. Men jeg liker på en måte dette varme vannet jeg da, så jeg står der bare. Og det gjør jo Onkel Hårek også så da er det nok slik det skal være.

Vi skulle nemlig på ny utstilling! Men denne gang skulle vi dra med annet bråkende kjøretøy, noe som heter bobil! Og kjøreturen var ikke så lang, og når vi stoppet så fikk vi slippe utav burene og bevege oss i denne bobilen. Som nesten var som et hotellrom faktisk! Og så fikk vi litt våtfor før matmor gikk. Hun var borte leeenge, hun hadde ordnet og styrt sa hun, så alt skulle være klart til neste dag.

Og neste dag kom, inn i små bur med oss og så gå 100 meter og så inn i et stort hus slik som sist. Inn på dette rommet som lukter sånn rent-middel og så måtte vi alle ut av buret og sjekkes. Men dette veterinærmennesket var jo kjentfolk! Hun hadde jeg jo hilst på før- og da stakk hun meg i nakken! SÅ selfølgelig måtte jeg knurre litt, og jeg la på en liten fres på slutten, selv om hun bare klappet og kikket litt på meg. Sa jeg var fin faktisk! SÅ da kunne jeg la henne holde på uten mer knurring.

Så måtte vi i utstillingsburet som jeg nå vet det heter, og sitte der. Silje-mennesket vårt var der også, så hun pratet og koste med oss en stund før også hun forsvant og alt som var igjen var fremmedfolk som kikket inn, og mye lyder og lukter og litt godis i skåla.

Etter en stund kom matmor og stelte pels på onklene mine, og jammen tok hun ikke meg ut og hadde på meg noe som luktet litt rart og som skulle «vise frem den lille rexingen du har».. Og så lå vi der da og skinte og var klare for å besøke dommerene.

Da det ble min tur så hadde jeg både vært på do og sovet.. kjedet meg litt faktisk så jeg hoppet like godt ut av buret og opp på matmors skulder da hun åpnet døra.. men så måtte jeg knurre litt og sånn da, for det var fryktelig mye å se! Og da hjelper det å knurre litt.

Så skulle jeg da altså frem til en sånn dommer.. en ny dame.. hun smilte og blunket til meg og kalte meg søt og fin, så jeg knurret litt for sikkerhetsskyld.. og så dro hun meg godt inn i armkroken så jeg ble rett forfjamset. Så mye intimitet uten å be om det?  Det var litt trygt og godt igrunn.. så jeg satt der litt og sa ikke noe.. og så hadde hun en sånn kjempefin leke med rosa flotte fjør på! Den bare måtte jeg ta litt på.. og da glemte jeg helt av at jeg skulle knurre og sånn..og så løftet hun litt på meg og sa masse greier om hake og kinnbein og neselengde og sånn. Så bar det ned i buret igjen en stund, før jeg igjen måtte ut og opp til hu dama. Nå satt jeg i matmor sine hender og der er jeg trygg, så da hang jeg der bare og kikket på folk. Dommerdama sto i midten, og så var det en katt på andre siden, som noen hadde fjernet all pelsen på stakkar! Sånn ellers så var han ikke så ulik meg.. litt større og litt annerledes men i hvert fall en katt!

Så hang vi der da, på hver vår side og dommerdama kikket og kikket, og sa masse greier. Og så sier hun til meg og matmor alt det hun sa sist, og la på « og så har han ett godt kjøkken da, han er litt lubben».. litt fornærmet ble jeg jo, men jeg hadde hørt det før og tok det ikke så tungt. Mye å ta i, mye å være glad i.

MEN SÅ sier hun til den andre, som var akkurat lik meg på den litt lubbne siden, at han skulle hatt MER MAGE?? Asså hvordan går nå dette an da? At han som ikke har pels skal ha masse mage, og jeg som kan skjule magen med litt pels (eller i hvert fall skylde på at det er pelsen som gjør at den ser litt rund ut) skal være tynn?

Forsto ikke noe jeg.. og når den andre fikk sløyfe for å være bedre teknisk av oss, så tenkte jeg nok stille for meg selv at «jaja, bare vent til neste år, når jeg kommer med mer pels og mindre mage!!»

Og så fikk jeg komme ned i buret igjen med litt godis. Og jeg la meg til og trodde dagen var over. Kooste med Onklene mine og kikket på folk. Og av og til kom det et barn bort når matmor var innom, så fikk jeg ut og bli klappet litt på.

Etter enda en stund kom matmor springende i hvit frakk, og plukket meg fort ut av buret flirende og glad for jeg hadde visst fått en pris likevel!

Dommerdama hadde valgt meg til «dommerens hjertekatt»! Av alle katter den dagen så valgte hun meg, tross litt knurring og litt mye mage! Da ble jeg jo rett stolt! Og glemte helt å knurre!

Det var ikke lenge jeg fikk sole meg i glansen da, for matmor gikk sånn assistent. Så ned i buret igjen, og så satt jeg der da med sløyfen min og skrytte til onklene mine!

Jammen opplever man mye forskjellig. Om natten lå vi oppå matmor på skift og passet på at hun ikke fikk sove så mye, slik regelen er!

Søndagen skjedde omtrent det samme, men jeg fikk ikke sånn hjertekatt sløyfe og ikke var jeg fremme igjen mot han uten hår heller, så det ble en rolig dag i buret for det meste. Og godt var det for bare to uker etterpå så bar det ut på nye eventyr. Da skulle vi til «østlandet» på NFO spesial sa matmor, og jeg måtte bli med for der var ingen hjemme som kunne passe meg. Og så trengte jeg treningen.

Nå hadde vi en LAAANG biltur, fin natt på hotell med sengehopping og dobesok på nattestid slik at matmor måtte opp og tømme med jenve mellomrom, og så sånn vanlig utstillingsrutine neste dag. Bortsett fra at vi var i et bittelite lokale og der var BARE NFO onkler og tanter der! Massevis av dem! Mammamennesket for som vanlig rundt omkring, men denne gang hadde vi med oss Carina-mennesket vårt og hun satt hos oss hele tiden nesten. Koste med oss og lekte med meg. Veldig snill hun. Jeg følte meg aldeles trygg, lekte litt i buret, spiste litt, fikk komme ut og se litt. Onklene mine måtte inn og ut av buret masse ganger denne dagen, det var Onkel Astor sin siste utstilling sa matmor, og han ble litt trist av det for han liker dem så godt. Han bare ELSKER alle folk han, og det var mange som ville hilse på ham der også. De fikk visst noen premier også de onklene mine, for de er visst fine nok til det på en sånn NFO utstilling også.. og blant premiene var en morsom leke! En runding med en ball inni! Ballen kunne jeg gi fart, og så trillet den rundt på en slags vei og kom tilbake til meg! Dritkult! Jeg fikk ha den inni buret for Onkel Astor lå på et teppe utenfor buret så der var god plass inni. Koste meg masse med den asså!

Så dro vi tilbake til hotellet, sørget for å holde menneskene våkne med jevne mellomrom om natta slik det står i katteloven, og neste dag kjørte vi hjem igjen. Det var godt å komme hjem..

Hjemme er best. Men det skjer litt lite der. Og disse onklene mine er veldig snille men litt gamle, og tante Leah gidder ikke leke for når hun endelig kommer inn er hun sliten og vil sove etter å ha fanget fugler og mus hele natta.

Onkel Hårek er med og leker sisten av og til, og han kan være med litt når jeg fanger beina hans en stund først, viser ham at jeg ikke gir meg liksom! Det er bare det jeg kan gjøre med ham, springe bort og snike meg under ham og fange beina hans. Han er litt stor skjønner dere, så jeg har ikke nubbesjangs om han legger seg oppå meg for eksempel. Eller om han trykker labben sin oppå hodet mitt. Den er nesten like stor som hodet mitt tror jeg.. Men snill er han heldigvis.

Matmor synes litt synd på meg, og selv om hun prøver å leke med meg så blir det liksom ikke nok. Så nå har hun benyttet sjansen og bestilt seg en ny katt! En som kan leke med meg og bli med på utstilling sier hun. Og den kommer før jul! Tenk det da! En lekekompis! En med energi og overskudd! HURRA

Det tror jeg blir kjempegøy! Eller?

God høst og god jul så lenge! Husk refleks og varme klær om dere må ut i kulden! Jeg blir inne tror jeg..

Prrr fra Yoda og co.