“Do. Or do not. There is no try."

2. jul, 2021

Jeg hater halsbåndet mitt. Altså HATER. Det er klumpete og føles som et lodd om halsen selv om det ikke er så stort. Jeg synes jeg kunne fått et sånn som Bolla har. Det ser mye bedre ut.

MEN jeg får i hvert fall være ute da- når været er fint og halsbåndet på. Og etter en stund så glemmer jeg det jo. Verst i starten. Føler liksom at jeg sjangler litt og mister balansen, og det er ekkelt. SÅ når Bolla springer til menneskene når bånda blir satt sammen og piper- så springer jeg bort og tenker meg nøye om først. Vil jeg virkelig ut? Om jeg ender på ja- så går jeg til døra og venter. Det hender jeg må klage litt om de blir for treige med å komme å sette det på, men som regel så er de nokså kjappe.

Men ute! Hååå der er det mye å finne på å snuse etter. Men jeg tør ikke gå så langt lengre etter at jeg var innesperret i fjor. Går mest sånn rundt huset og litt til. Bolla hun spurter av gårde og leker sprettbolle på plenen. Hun har blitt litt sur i det siste- etter at han derre manne-katten var her igjen. Vil ikke leke, eller la meg herje med henne. Bare spiser og sover.. dustebolle. Så jeg finner andre ting å sysselsette meg med.

Jeg tror jeg nevnte at vi har fått en sånn drikkefontene på badet? Jeg dreper den stadig vekk. Noen dager mer enn andre, og da blir mammamennesket passe fortvilet! «YODA!!!! Nå må du slutte! Det er farlig å dra i ledningen med strøm i!» « YOOODAAAA! Nå er hele badegulvet vått igjen! Kan du ikke bare la være!» Hun prøver allslags greier for at jeg ikke skal få tak i ledningen, men jeg klarer det alltid. Hun ber meg om å slutte, men hvorfor skal jeg det? Den lager lyd, og ledningen dirrer så herlig i munnen, nesten som når jeg holder på en flue som prøver å fly ut før jeg spiser den! Og så er det jo gøy å skvette og grave de 6 literne med vann utover gulvet mens jeg drar med meg toppen på drikkefontena og gjemmer den under vasken eller bak do. Mammamennesket trodde hun hadde klart å få den sklisikker også- med å sette en sånn slingre duk under og å alltid ha full tank, men nei da.

 Jeg heter ikke Yoda for ingenting. Enten gjør du – eller så gjør du ikke. Det finnes ingen mellomting! Har jeg bestemt meg- så har jeg bestemt meg. Blir det ikke suksess i dag- så blir det i morgen. Men vannet smaker bedre når det drikkes fra fontenen da- det skal den ha. Jeg tviler på at NOEN fontene er så bra at den er Devon safe! Eller jo- kanskje de som menneskene bruker- men i den ene der renner jo ikke vann hele tiden, bare når de løfter opp krana. Og så renner vannet fort nedi et hull. Og den andre fontena de har, den de fyller på fra seg selv, den når vi ikke nedi vannet på, og så pleier de å legge på lokk på den. Men jeg klarer å trykke på knappen da- om jeg gidder grave lenge nok! Da hører jeg det renner nedi der! Gjorde det mer før- men det er ikke så gøy når jeg ikke kommer nedi vannet.

Pappamennesket bare flirer når jeg dreper drikkefotena. Han blir liksom ikke sånn sint som mammamennesket han.

Men det var jo egentlig ute og det som skjer der jeg skulle fortelle om. Vi bor jo nokså fint til, med et stort vann ikke så langt fra hagen. Det vannet som er i der kan man ikke drikke- det smaker skikkelig pyton! Men det pleier å trekke seg tilbake av og til, og da blir masse steiner og sjøgress åpent for inspeksjon av undertegnede. Og innimellom sjøgress og steiner er det mye å jakte på kan du tro! Noe heter krabbe, og noe heter kreps, og noe heter anemone- men da må jeg bli våt på labben. Og så er der noen fugler som heter kråker som pleier være med å leke av og til. De står på steinene og liksom fanger krabber og småfisk, og så lurer jeg meg innpå dem! Men de er jo ALDRI alene! Det er jo alltid en annen av dem som sladrer på meg- rett før jeg skal bykse frem å fange! Det er så feigt! Men som sagt tidligere- klarer jeg det ikke i dag- så kanskje i morgen! Der er noen større fugler også- som heter Måker og Måser. Måkene er svarte og hvite og Måsene gråe og hvite. Måkene er størst- men måsene er også så store at de blir for mye mat til at jeg kan klare å spise dem- så jeg lar bare de typene være.

En annen ting som er ute er denne greia som de kaller «geita» som går og gnafser gress. Helt uten mål og mening så ruller den rundt på plenene, frem og tilbake, av og til rundt i ring, av og til rett frem og så til ene eller andre siden og så innimellom parkere den i «stallen» sin. Det er litt underholdning i å se på den, så det pleier jeg og menneskene å gjøre av og til. Eller jeg gjør. Menneskene har en tendens til alltid å ha denne mobilen i en hånd- og ett øye der. Har sagt det før sikkert- hva er det som er så viktig med den der lille skjermen da? Jeg er jo her!

Og ikke bare jeg! Nå skal du høre.

Mammamennesket dro en dag- og var borte mange dager! Meg og pappamennesket koste oss vi, så vi savnet henne ikke så mye Bare litt med tanke på godbiter og sånn. Det er ikke han andre så flink på, enda. Men så kom hun som vanlig tilbake, og hadde med seg en liten sort og hvit sånn som Astor og Bolla! Litt bustete og veldig glad sak- men jeg var skeptisk ja. Freste hardt til ham, for syns skyld og la meg til for å studere. Var dette også en som skulle dra igjen? Eller kunne dette bli en venn? Astor tok imot, purret og slikket, og ville kose- men den lille sorte og hvite- som heter noe så fint som Havstrilens Willie Nelson- (og visstnok er oppkallet etter en som synger) hadde ikke tid. Han ville bare leke!! Og vet dere hva! Han kunne allerede både tunell-leken, teltleken, og å leke med pinne! Han er faktisk helt GAL eller pinne! Han er verre enn meg! Han kan leke med baller, og mus og alt mulig annet! Han var allerede opplært på mye han!! Så ettersom jeg har savnet noen å leke med- Astor orker jo ikke mer, så gadd jeg ikke være så sint på ham så lenge.

Han lille Willie fikk sove med Astor og mammamennesket i to netter før de kom inn til meg og Bolla om natta, og fra da av så var Willie en fullverdig del av familien. Leah liker ham ikke da, men hun liker jo ingen av oss. Bare Astor. Willie er så blid, og har så masse energi at jeg blir rent utslitt. Jeg må være litt forsiktig når vi leker, jeg er jo mye tyngre enn ham – og sterkere tross alt.  Det hender han skriker litt- men jeg tar storebror-rollen alvorlig og passer på så det ikke blir for hard lek. Mammamennesket har forsikret meg om at Willie skal ikke dra noen plass- og det er bra. Jeg liker ham. Veldig.

Vanligvis så pleide jeg å sitte mye sammen med onklene mine ute, men nå har jo Onkel Hårek flyttet. Og Onkel Astor, vet dere, han dro han og!

Onkel Astor, som tok imot meg og slikket meg varm og velkommen- selv om tunga satt fast- da jeg først kom hit. Onkel Astor, som har lært meg alle de beste plassene å ligge, hvordan få menneskene til å sitte i ro, hvordan tigge godbiter, og hvordan badedøra skal åpnes med å klore på velcroen som er festet på døras nedkant. Onkel Astor som har holdt meg varm, som har vært myk, som alltid var bare snill og god og lot meg være meg. Onkel Astor som lot meg ligge med nesa i pelsen hans og tråkke ham på magen nesten hver kveld og kooooooose lenge. Klippen i familien, husets far og den snilleste av alle katter jeg har møtt noen gang.

Onkel Astor var ikke helt seg selv en kveld, det var ikke så mange dager etter at Willie kom og jeg merket ikke noe galt, men så luktet han litt rart i munnen. Jeg sniffet litt ofte- for å se om jeg fant ut hva det var. Og mammamennesket sa det var blod! Hadde han mistet en tann? Bitt seg i tunga? Fått en betennelse? Hva kunne det være? Det kom ikke mer blod, og vi la oss så sov vi i senga sammen som vanlig, jeg sover alltid sammen med Onkel Astor når han er der. Neste morgen kunne mammamennesket se et par dråper blod til, og hun fikk ikke se i munnen hans så hun ba pappamennesket og meg om å følge med. Onkel Astor fikk mer blod i munnen, og da han gikk for å drikke- ble fontenevannet farget. Da kom mammamennesket hjem igjen, og tok med seg Onkel Astor og dro. Og så kom hun hjem igjen, men ikke han. Mammamennesket hadde vært lei seg så jeg, og hun klappet og koste så mye på oss. Jeg tenkte at kanskje Onkel Astor kom hjem senere slik som Hårek?

Et par dager etter det igjen- så dro mammamennesket og Willie. Og da ble jeg urolig og maste på pappamennesket hele dagen! Skulle han og dra og ikke komme tilbake! Jeg lette og ropte og sprang rundt. Jeg klarte ikke å finne roen- selv om pappamennesket klappet og koste. De hadde jo lovet at det skulle han ikke!

Heldigvis kom mammamennesket hjem MED Willie igjen. De hadde bare vært på en liten tur. Puh.  Men Onkel Astor kom ikke med dem. Jeg merker at jeg savner at han er der, jeg savner å ligge sammen med ham om natten, og om kvelden. Jeg savner å dele kurv, og mat. Jeg savner å ha noen å tråkke og kose med. Jeg er ikke så glad som jeg har pleid å være, jeg mangler ham liksom. Og her en kveld så ble savnet så stort at jeg måtte bruke Willie. Jeg lå som vanlig på føttene til mammamennesket. Willie har tatt over Onkel Astor sin plass på fanget av og til, og der lå han nå og sov. Jeg lå der og savnet Astor, snudde meg rundt og boret nesen inn i magen på Willie slik jeg pleide på Onkel Astor. Han er jo ikke så stor at jeg kan tråkke og kose på ham samtidig, så det ble tråkking på teppet under oss, og kosing i pelsen til Willie. Han forsto ikke noe stakkar og slikket og beit meg litt i øret og lurte på hva jeg gjorde, men jeg klarte ikke å løfte hodet mitt fra den gode pels-lukten og godfølelsen, bare lukket øynene og lå der en god stund. Willie sovnet igjen, lot meg ligge der og puste ham på magen.  Da jeg kikket opp på mammamennesket så var det vann på fjeset hennes, og øynene var helt røde. «åhh Yoda, savner du ham også så mye??» sa hun. Hun forsto..

Det er vondt å savne noen så mye, og selv om man har alt man trenger av mat og kos og stell, lekekompiser og fin plass å være- så mangler man noe når noen man er så glad i ikke er der lengre. Jeg lurer på om det er alle de gode følelser og minner man har som fyller seg opp inni oss- og liksom presser hjertet fullt? Det føles litt sånn på en måte- som om hjertet blir for trangt- og halsen litt trang- og hjernen litt trang- så blir det nesten vondt på en måte? Jo – jeg tror det er sånn. Man har så mange gode minner at de ikke får plass på en gang når man tenker på dem man er glad i og savner- og så renner det over liksom. Mammamennesket renner det vann utav øynene på. Det kan ikke jeg- så jeg blir bare tung i kroppen og stille. Og vil ikke være alene. Det er ikke hele tiden, men innimellom. Nesten som om det går frem og tilbake inni meg.

Men nå tror jeg jeg skal gå og drepe drikkefontena igjen.. Det har nå kommet en SVÆR dunk, en tung sak over ledningen og bak fontena- så jeg sliter med å få tak i ledningen. Jeg gir meg ikke enda- skal nok få det til til slutt- men det er mulig at jeg finner en flue istedenfor i dag. De smaker i det minste bedre..

Prrrr fra Yoda!

9. feb, 2021

Det er ikke så lurt. I hvert fall ikke om du tror størrelsen teller. Jeg har kanskje det minste hodet her i flokken, men jeg vet å bruke det!!

Jeg har i vinter jobbet hardt med å oppdra pappamennesket. Han prøver så godt han kan å egentlig ikke være så glad i katter, men jeg trooor jeg har klart å snu ham med min fantastiske personlighet og tilstedeværelse.

Han begynner å bli rett flink. Om jeg for eksempel setter meg foran peisen, og ser hardt på ham- går bort til veen og biter litt og så setter meg i esken min som står foran peisen, så tenner han opp og jeg kan gnuuuuuuure og kose meg i varmen. Og når det slutter å brenne, så er det bare å lage litt lyder eller snu litt søtt på hodet- så kommer han og legger på mer ved.

Og om det blir for varmt (eller det egentlig er for varmt til å fyre opp i første omgang) og han sitter i stolen sin, så er det ganske lett å få ham til å ta på pledd slik at det blir mykt for meg å ligge. Om det ikke legges på pledd- så legger jeg meg hos mammamennesket- for hun er mykere. Og om jeg lager litt lyder, går litt frem og tilbake mellom dem- så legger han teppe på til slutt. Han har nemlig den beste stolen i huset, den med best oversikt over rommet. Så om ikke pappamennesket sitter der så pleier Astor å ligge der. Og da kan jeg jo gnure meg inn i skogkattpels istedenfor.

Jeg har også lært ham å leke sisten. Om jeg sitter på gangen og lager lekelyder, så kommer han og prøver å leke med pinnen, men han er ikke så flink på akkurat det, så etter litt så går han inn på stuen igjen, eller på badet. Da springer jeg etter og tagger ham litt på beinet.. og så springer jeg bort. Og da springer han etter meg, snur og springer og gjemmer seg. Så kan jeg springe og finne ham igjen noen ganger- før jeg ikke gidder mer, og ber ham fyre opp i peisen.

Nok om ham, tilbake til meg og min hverdag.

Onkel Hårek og kompis har flyttet. Og det ble fryktelig stille her. En liten stund. Vi tuslet rundt og kjedet oss litt egentlig.

I desember kom mammamennesket hjem med et bur. Som hun tok inn på rommet der kompis bodde da han kom hit. Og under dørsprekken kunne jeg se beina på to bittesmå katter..

Kom det nye venner til oss? Kunne jeg leke med dem da? Kune disse brukes til noe tro?

Jeg lå og kikket under dørsprekken leeenge, ropte litt, lokket litt og ble litt arg for at jeg ikke klarte å klore opp døren og komme meg inn. Men da mammamennesket kom ut etter en stund, kunne jeg så vidt hilse under dørsprekken. SÅ da måtte jeg jo fortelle disse to nye at jeg var sjef- med mye fresing og litt knurring..første dagen i hvert fall.

Etter en uke åpnet mammamennesket døra så de små kunne komme ut til oss. De sprang ut- og Astor sprang inn for å se om der var noen god mat der. Jeg gikk inn for å lukte litt på hvem disse egentlig var, frese litt og sånn.

Så gikk jeg ut for å se nærmere på disse to små potensielle. De var veldig små- og fullstendig respektløse. De kom springende bort- jeg ba dem fresende om å holde avstand, og da bare snudde de og for videre med halen i været. Den ene var en jente og den andre en gutt. De kom egentlig fra en koloni med katter som bodde inne på fastlandet, men var blitt fanget inn da de var veldig små og hadde bodd hos en fosterfamilie i nesten 3 mnd. Denne familien fikk hjem et annet familiemedlem som var allergisk mot katt til jul, så de trengte en mellomstasjon mens de ble adoptert bort. De kom fra en organisasjon som heter Kellys Håp, og var vaksinerte og chippet og hadde vært på besøk hos veterinær og fått «all clear» stempel.

Den første natta fikk de ikke sove med oss, og dagen etter så dro jentepusen allerede! Det var en familie som ville ha henne med en gang, de hadde nemlig mistet sin gamle og huset var blitt så tomt.

Så da ble det igjen en liten sort og hvit rakker, lykkelig hele dagen, leken hele dagen og med et høyt energinivå- og helt av knapp. Plutselig bare la han seg til å sove.. uten teppe eller peis eller skogkattpels. Raring.

Som vanlig så tar Astor imot alle med åpne armer, Bolla syntes han var kjekk å leke med og vaske på, Leah sukket høyt og ville ut igjen med en gang. Jeg, vel jeg er jo sjef så det sa jeg ifra om så godt jeg kunne en dag og to- så ga jeg opp. Han var jo bare dritsøt, og ville være med på all lek og moro. Og så var han liten så jeg slapp å være redd. Men jeg måtte være forsiktig med ham da, så jeg ikke skadet ham. Han fikk litt vondt av å til likevel og hyyylte høyt så jeg ble redd skremt. Så mye lyd i en liten kropp!

Men det var ikke mange dagene han fikk være med oss før han dro han også, så det var kortvarig lykke. Og plutselig var det jul igjen! Det var flere som savnet en liten venn.

Julepynten kom opp og treet kom inn og ble pyntet, og seint på kvelden kom Onkel Hårek hjem! Åh det var koselig å se ham igjen! Og han syntes det var sååå godt å få komme hjem- og ut! Han sprang ut på ene døren og kom inn den andre minst fire ganger før det ble god natt. Han fikk sove med Siljemennesket og fikk egen do og mat og sånn der, noe vi andre synte var litt urettferdig. Men Onkel Hårek trives faktisk godt alene han, og etter første dagen sammen med oss så vi ham nesten ikke før han dro. Han ville være på rommet sitt, ute i 2 minutter eller på badet i korgen sin. Og jeg som trodde han ville savne oss masse masse og ville være sammen med oss hele tiden når han kom hjem! Jaja. Han om det. Det er han som går glipp av meg. Han var her ikke så mange dager- før han måtte tilbake til byen for Siljemennesket skulle jobbe.

Og så nærmet det seg nytt år. Vi gikk rundt og kjedet oss. Bolla begynte å gnage på ting, og ble litt rar en kveld.. og morgenen etter så fikk hun kramper i kroppen og lagde «au au» lyder, og så ga det seg. SÅ kom det nye kramper, mer lyd og hun begynte å gjemme seg under benken min på badet, inni skap og alle rare plasser mens hun presset på nesten som om hun skulle besje. Hun hadde tydelig vondt og matmor ble helt forfjamset for dette minnet mistenkelig mye om en fødsel sa hun. Og ringte en venn, som tipset henne om at muligens Kompis hadde fått til noe etter han ble kastrert? Matmor regnet uker- og det stemte på en prikk. 10 uker iden han ble kastrat, 9 uker siden han fikk komme å bo sammen med oss igjen. Kunne det være et julemirakel? Det var tidlig på dagen, så matmor ventet og ventet og ventet og prøvde å trøste og hjelpe Bolla så godt hun kunne. Så ca kl 13 så sluttet Bolla å få sånne kramper. Kl 1830 ringte matmor veterinær- og så dro de.

Jeg tenkte stille for meg selv at dette var ikke bra- tenk om ikke heller Bolla kom tilbake? Slik som med Yngvild. Så jeg ble litt urolig, og maste veldig på matfar mens de var borte. Men de kom tilbake seint på kvelden. Bolla sprang ut av buret og rett i matfatet. De hadde tatt røntgen og ultralyd- og funnet bare skitunger. Harpakka besj. Og gass. Bolla hadde hatt kolikk! Om hun ikke ble bedre måtte de tilbake dagen etter, helst før kl 12 (det var jo nyttårsaften dagen etter) Men Bolla virket fin hun. Dagen etter også. Men 1 nyttårsdag fikk hun sånne kramper igjen. Og så gikk de over. 2 nyttårsdag, kom ny runde- ikke så hardt og så sluttet det igjen. Så ingenting. Og så igjen. Alt tørrfor var borte fra nyttårsaften av, hun fikk oljer og utvannet mat (og vi andre også) og alle gikk rundt og var sultne hele tiden føltes det som. Vi er jo vant med fri tilgang på tørrfor. Så matmor syntes det var rart hun ikke bare hadde «lausunger» på alle innen nå. Og hun var litt bekymret for at oss andre også skulle få løs mage.

Så hun ringte veterinær igjen. Som anbefalte smertestillende noen dager- så Bolla ikke skulle få vondt når hun besjet- eller tro hun skulle få vondt og så ikke tørre å gå på do. Så det fikk hun. Og så ble det bestilt kiropraktortime til henne i tilfelle der var en låsning i ryggen som gjorde at hun fikk vondt når hun presset. Det viste seg at hun hadde låsninger både i bekken, korsrygg og et kne bak. Hva slikt kommer av er vanskelig å si, men det kan være et fall under lek, det kan være fra en uheldig bevegelse eller det kan være fra en skade. Bolla hadde vært skeptisk ved starten av behandlingen, men på slutten sov hun nesten- så noe må ha løsnet. Og hun har ikke hatt tilbakefall av kolikk. Hun skal tilbake for oppfølging hos kiropraktoren og så håper vi at hun slipper mer plager.

Matmor truer med at vi ALLE skal til kiropraktor for sjekk en gang i året, for å forebygge skader. Jeg er usikker på om det er en og ide- skal fremmede folk ta på meg så vil jeg først godkjenne vedkommende. Slik som den dommeren den gangen- som var snill og hadde rosa fjørleke og som selv om hun klaget på magen min så følte jeg meg trygg der i armkroken hennes. Godt hun ikke ser magen min nå.. jeg har nok vært litt lite aktiv i vinter. Men det skal bli nå!! Det går mot lysere dager, varmere vær og mammamennesket har begynt å overtale pappamennesket om å lage en kattegård så vi kan gå ut når vi vil. Det har nemlig blitt så mye ørn i lufta rundt her at hun er redd for å slippe oss ut når de ikke kan passe på. Selv om jeg ikke er redd for ørn, det er jo bare en fugl, så ville jo en slik luftegård gjøre at vi kunne gå ut selv når menneskene IKKE er hjemme da! Vi får håpe det blir noe av.

Jeg avslutter med nok et sitat: «fortell alltid videre det du har lært»

Prrr fra Yoda

10. nov, 2020

Jeg er Yoda, og verden var perfekt- trodde jeg.

Jeg hadde jo gledet meg til å møte Kompis igjen for vi var jo bestiser etter sist han var her.

Men vet dere hva? Selv om han såg ut som kompisen min- så hadde han blitt så stor- og så sterk og skummel og så luktet han altså aldeles forferdelig! Og han var IKKE interessert i å leke i det heeeele tatt. Bare i å følge etter Bolla og snuse henne i rumpa! Euuuuuh!

Jeg fortalte selvsagt høyt og tydelig hva jeg syntes om den saken- og holdt meg på god avstand, samtidig som at jeg måtte jo følge etter og se på hva han gjorde! Jeg tok på meg jeger hatten, snek meg etter som en usynlig panter, gjemte med under planter og mellom menneskebein, så jeg fikk studere ham trygt på avstand.

Han var nok litt overveldet selv og stakkar, etter å ha vært borte så lenge og gjennomgått en sånn transformasjon! Så han tuslet rundt- og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Han var litt redd og litt nyskjerrig, usikker og stolt på samme tid. Og så kom Onkel Hårek- og han er jo litt blond så han bare duret mot Kompis han- og da ble Kompis redd og ville sloss!! Men sånt driver vi jo ikke med på alvor her i huset! Hårek bråstoppet og lignet som vanlig et spørsmålstegn, mens Kompis følte nok at han måtte forsvare seg mot denne fremadstormende massen med rødt hår, så han reiste bust og laget sintere lyder enn meg!  For en scene!

Og da entrer Onkel Astor selvsagt. Gode beste snille Astor. Han prrrret til Kompis, gikk rett mellom ham og Hårek med halen i været, satte seg ned foran Kompis- prret igjen og begynte å vaske seg på labben- og så Kompis litt på hodet. Og da bare la Kompis seg ned og ble baby.. Da lurte jeg meg frem og sniffet på halen hans- men den stinket så grusomt at jeg bare måtte knurre meg bort derifra igjen. Shitt altså- er han aldri i dusjen??

Astor og Kompis fikk seg et eget rom de- og litt god mat og da var Astor fornøyd. Så kunne Kompis slappe av der- og ikke lage sånn grusom lukt overalt. Så kunne jeg slippe å snike meg rundt. Og blonde Hårek slippe å få seg en på tygga. Han er jo så treig- han hadde ikke rukket å gjøre noe før det var over tror jeg om det ble slosskamp på ekte. Og Leah slippe å frese sååå mye når hun kom inn.

SÅ da hadde jeg vel huset mitt for meg selv, og Bolla til å leke med? NOPE! Dustebolla legger seg pal utenfor rommet til Kompis og Astor. Ikke vil hun leke, ikke vil hun kose.. hun lå der nesten hele neste dag.. og så- det er det rareste disse jentene altså- så begynner hun å lage snåle lyder, ruller seg rundt på gulvet, kryper med halen i været. Ja jeg har ikke sett maken siden Yngvild jeg asså..

Jeg vet jo ikke helt hvorfor det hjelper- men når hun begynte sånn og jeg da føler at jeg må sitte på ryggen hennes- så bare ligger hun der under meg og laget snålelyder og tramper. Da sitter jeg jo bare der da- er jo litt lek det og. Og innimellom biter jeg henne litt i nakken og så spretter jeg elegant av og springer litt for å se om hun ville være med å leke sisten- men det vil hun jo ikke. DusteBolla.

Dagen etter der igjen så fikk hun komme inn til Kompis og han var bare snill med henne forsto jeg, for hun ville ikke ut igjen. Mye rare lyder var det- men ikke vet jeg hva de holdt på med!

Mitt liv i fem dager etter det ble med bare gamlinger og mennesker, og rett kjedelig. Selv om de er stort sett flinke å leke med pinnen – menneskene altså. Jeg ropte og klaget, maste på kos og godbiter og prøvde å fylle dagene med noe fornuftig. Terget Leah når hun kom innom, fanget støv under lampene, lekte «fang ballen» med meg selv.. Det er ikke så lett, og det er ikke mange fluer i vinduskarmen heller i disse dager å fordrive tiden med. Men de som er der er feite- og store og lager sånn deilig kiling i munnen når jeg holder dem litt der før jeg tygger. Yummi asså!. Jeg var overlykkelig da Bolla kom ut igjen- selv om hun stinket!

Så normaliserte det seg litt igjen. Eller- på en måte. Jeg tror jeg nevnte at det smeller under oss? De bygger tunell- Nordøyvegen heter den. Og den smellinga den har bare økt på! Hele huset rister! Og vi skvetter til alle kanter Heldige Astor som hører så dårlig! Det blir som regel et par smell til dagen, og stille i helgene heldigvis. Mammamennesket sier «stakkars dyr som bor der det er krig» jeg vet ikke hva det betyr å bo i krig- men om det er verre enn dette så er jeg enig! Vi er alle litt skvettne av oss for tiden med andre ord, selv om Kompis etter hvert har sluttet å skvette (hehe ordspill) Han tisser bare i doen sin- og han lukter ikke så sterkt lenger. Skal tro hva som har skjedd? Han har uansett fått komme ut fra rommet sitt, og tror nå at han eier hele huset. SÆRLIG. Men han er god underholdning da, og jeg har for så vidt latt ham leke litt med meg også. Men foreløpig tør jeg ikke ha nærkontakt- han er ganske tung! Men vi triller litt ball, leker litt sisten og han er med og leker med pinnen og tunellen og sånn.

Onkel Hårek ble forresten syk igjen på seinsommeren, veldig syk. Feber og rett dårlig. Han ville ingenting, fikk ikke puste ordentlig eller sove eller noe. Mammamennesket tok ham til veterinæren, og lå på sofaen ned med ham til han ble bedre. Han måtte få to typer medisin før han ble bra. Alle vi andre fikk en dings i munnen vår som ble rullet rundt inni der og puttet i en pose. Var en prøve sa mammamennesket, for å være sikker på at vi ikke hadde fått noe slemt virus i hus. Og etter noen dager fikk vi vite at det hadde vi ikke, men Onkel Hårek sitt immunsystem begynner å bli så dårlig. Han er ikke mer enn 11 år, men ikke alle har stålhelse slik som Onkel Astor har hatt. Veterinæren mente at han burde ikke utsettes for smitte, og ikke gå fritt ute lengre. Utstillinger var uaktuelt, og akkurat det tror jeg mammamennesket synes var dumt.  Han går jo ikke langt når han er ute han da, men vi har en sånn «fjøskatt» som av og til er rundt huset vårt- en som bor på en gård et stykke herfra og som ikke er vaksinert eller noe sånn- så det er ikke bra. Denne fjøskatten ser ut som om noen har tygget av ham ørene, og som om han har sloss med hele verden hele livet- og det har han vel også kanskje. Han bor jo ute- om natta og! Mammamennesket sier det er fryktelig synd på ham, for han vandrer rundt på hele øya og sloss for å finne seg dame- slik hannkatter gjør. De har prøvd å fange ham inn flere ganger- men han går ikke i feller. Tenk at noen katter ikke kan finne mat i skåla eller en varm seng på badegulvet? At han ikke kan blir lekt med eller får kos og stell hver dag? Skal tro hvorfor det er sånn? Er ikke menneskene hans glade i ham? Altså- jeg skjønner det ikke helt jeg.  Og det burde jeg jo- for jeg vet jo så mye.

Men tilbake til Onkel Hårek. Har man først fått dårlig immunforsvar så blir man lettere syk, og det vil vi jo ikke at han skal være. Så mammamennesket sier må han kanskje flytte for å kunne leve lengst mulig og slippe å bli syk igjen. Til Siljemennesket i byen. Det er i hvert fall planen, og om han trives der så blir han innepus. Han skal få sove i seng! Det er nesten feigt asså! Her i huset er jo det kun lov en liten stund før de skifter sengetøy! Men han vil jo ikke få være ute fritt mer da. Og ikke være med å leke med oss eller sitte ute å se på sola stå opp på plena. Men kos vil han få masse av, og han kan jo å gå i bånd så han kan få sitte ute med dem i hagen kanskje? Det kommer til å bli veldig rart her uten Onkel Hårek. 

Skulle det vise seg at han ikke trives- så må han få komme tilbake- og alle oss andre også bli innepuser. Det blir jo ikke helt bra det heller, om jeg ikke får være ute om sommeren! Onkel Astor bryr seg ikke lenger- han er bare inne nesten likevel. Men Bolla elsker å være ute, og Leah kommer ALDRI til å trives inne. Det vil bli merkelig å ikke få gå ut. Det blir synd på oss alle da. Men jeg tviler på om vi får ligge i senga likevel.

Kompis spør du? Jo han skal ikke bo her for alltid han heller, bare til han har sluttet å «være så hannete» som mammamennesket sier. Så skal han få flytte til ei skogkattfrøken som er ensom- og trenger noen å leke med. Og hvor han får mer egentid og kos- for han fortjener det. Han tør selvsagt ikke komme på fanget om jeg ligger der, og trenger seg heller ikke på om Astor ligger der. Om Hårek ligger der er det ikke plass. Han prøver seg av og til ser jeg, så han vil så gjerne. Men jeg vil ikke at han skal ta plassen min- så jeg jager ham.. Ja jeg vet det er slemt og alt det der- men hallo! Jeg er da viktigst!!!

Bolla? Jo hun er som før- hun begynte så vidt å krype sånn rart her en dag igjen. Og det betyr at jeg blir ikke onkel i år sier menneskene, men kanskje neste år. Å bli sånn Onkel krever visstnok MYE tid, og hverken jeg eller de andre som bor her har tid til overs om våren- da er det så mye å gjøre ute! Så da får vi bare vente å se. Mye som skjer før den tid i mitt lille univers!

Og imens så får vi nyte det at vi faktisk kan gå ut om vi vil, har mat i skåla og en varm plass å sove, har noen å leke med og at det stort sett er lite bråk og skremmende lyder rundt oss. Verden er kanskje ikke alltid like vakker som en regnbue, men sannelig er vi heldige her vi bor likevel..

11. sep, 2020

«vi lever under en regnbue»

Jeg er Yoda, og det vet snart alle her på øya hvor jeg bor. «Hvordan går det med den hårløse?» spør de når de går forbi. Jeg lusker meg bort og lar dem få kjenne på meg. Jeg er da ikke hårløs?? Altså jeg hadde ikke så mye pels da jeg kom hit ut for snart 3 år siden, det var mer som en fløyelskåpe nesten da, nå har jeg jo krøller både her og der! Og jeg er superflink å stelle det jeg har.

Hver dag når mammamennesket er ferdig i dusjen- er jeg klar for å få meg en vask og hopper opp på henne.. så da må hun jo ta imot- og kose litt slik at jeg blir «lettere fuktig» i pelsen og kan dermed få en ordentlig kattevask. Da maler jeg rett høyt og er fornøyd en stund med å tørke meg.

Og så er jeg flink å sandbade ute. Og nå har vi fått så mye ny sand på plattingen også, for «noen» har luket og strødd på ny sand så jeg kan rulle der, sånn ordentlig fin sand er det, som legger seg fint inni pelsen min og som jeg kan riste ut på gulvet inne etterpå så bare det fineste støvet sitter igjen og jeg blir lysegrå!

Og på grus da- det er rådeilig! Litt sånn vondt også- men det er blitt nesten en daglig ting når været er bra. Det er mer som en massasje!

Jeg prøver å lære denne Bolla dette- men hun er ikke så interessert. Hun vil heller ligge i gresset unger buskene og jakte på smådyr og sommerfugler. Hun har fått på seg halsbånd- og dust som hun er så springer hun TIL mammamennesket for å få på denne når den piper (den gjør det når de setter den sammen) JEG derimot springer for å gjemme meg- og av og til medfører det at jeg får gå uten halsbånd. Det er så stort og klumpete synes jeg når jeg får det på- men jeg glemmer det litt etter hvert da. En kveld var det veldig bra jeg hadde det på faktisk! Jeg var ute og luftet meg litt sånn utpå ettermiddagen- og så begynte det å regne så grenseløst! Så jeg smatt inn i en sånn garasje greier. Og så kom der noen og lukket porten! Jeg kom ikke ut! Jeg ropte og ropte men ingen kom. Og det ble mørkt også, jeg begynte å bli kald og måtte lete etter en plass å legge meg så jeg kunne holde varmen.. Jeg ble redd og følte meg så liten og alene.. Jeg vet ikke hvor lang tid det gikk- for tid har vi ikke så god peiling på oss katter- men jeg følte at jeg burde ha vært inne til kveldsmat og det pleier å være kl 23. SÅ plutselig begynte halsbåndet å pipe og lyse! Og ikke lenge etter hørte jeg mammamennesket rope og jeg ropte tilbake at HER ER JEG!

Døren i garasjen åpnet seg under meg og mammamennesket kom inn og sa «næmen Yoda da- der var du jo! Du må ikke gå inni garasjene så langt hjemmefra, eller noen plass egentlig! Åhh du asså.. godt du hadde på deg halsbånd». Så sluttet halsbåndet å pipe og lyse og jeg sto der oppe på loftet i denne garasjen (for der hadde jeg funnet noe å ligge på) og turde ikke gå ned trappa engang. Det var riktig så godt å få opp mammamennesket til å hente meg ned, holde meg tett inntil seg og bære meg hjem gitt.. DA malte jeg høyt da kan du tro, og måtte klage litt også, for jeg hadde jo ventet lenge på henne. Og så fikk jeg av halsbåndet, kveldsmat og kunne legge meg.. Akkurat da var jeg glad jeg hadde hatt på meg halsbånd. Jeg HAR pels- litt her og der- men å fryktelig varm er den ikke når sola går ned så jeg hadde nok blitt veldig kald og sulten om hun ikke hadde funnet meg.

Sola ja- den har liksom kommet og gått siden sist den, noen dager er det superdeilig og så varmt at det er for mye for meg, og andre dager er alle dører lukket og ovnen på.

Vi har feiret flaggdag- og vi har vært på fjøreturer, og vi har hatt besøk! Det var veldig gøy, men etter en hel uke med et minimenneske i hus så var det godt når de dro også. Det var fryktelig spennende for oss alle å ha ham her da, for det ble jo både bygget lego (og der er mange fine små ting!!)

Tegnet med fargestifter, blåst såpebobler og lekt noe som heter «kaptein sabeltann» i fjøra. Jeg var vist noe som het PINKY en dag, jeg vet ikke hva det er men denne mini-menneske pratet til meg og skulle ha meg til å bli med fra stein til stein nedi fjøra. Mammamennsket var med også- hun var noe annet. Tror hun het langemamma eller noe.

Så har vi Bolla da, denne hårete glade greia som vokser enda (jeg har sluttet å vokse, på utsiden).

Hun er veldig pen, og er alltid hoppende glad og lett å få med på lek og moro. Hun har nå lært å se hvor vannet blir av i do, hun har lært å leke gjemsel, og hun har lært å leke med pinne- nesten. Hun forstår ikke helt at hun IKKE skal fange den -bare la menneskene dra den rundt og fram og tilbake på teppet mens hun NESTEN fanger den- eller bare se på at den beveger seg. Men det blir kanskje. 

Og så har vi perfeksjonert sisten da, og av og til blir Onkel Hårek med også.

Men ingen er som Kompis var. Jeg overhørte forresten mammamennesket si at Kompis skal kanskje komme tilbake! Åhh det blir spennende å få Kompis hit igjen? Skal tro hvor han er nå!

Onkel Astor derimot er aldri med på lek lengre- han kommer av og til og ser på pinneleken- og han er der alltid når vi skal ha middag eller kveldsmat, men bortsett fra det er han kun og sover en plass eller ligger på fanget til mammamennesket. Han har vært ute litt på varme dager i sommer men ikke mye. Han ble båret med på tur en dag, og han vil så gjerne gå selv- men klarer ikke så mye.

Han er gammel og stiv, og det som heter litt anemisk og har ikke helt friske nyrer visstnok. Mammamennesket får ofte tårer i øynene når vi koser med ham om kvelden, jeg tror vi alle vet, også Onkel Astor, at det går mot slutten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten Onkel Astor- han er klippen i huset. Trygghet- kos- og han får alltid menneskene til å gi oss noe godt. Å få gnure hodet ned i pelsen hans og tråkke er det beste jeg vet. Og jeg ligger alltid inntil ham om natten om det er litt kaldt.

Mammamennesket tok med seg Onkel Hårek og Bolla på tur her en helg, og kom hjem med et nytt klorestativ til oss! Det synes jeg var veldig rett gjort av henne. Det er viktig å la oss på herje fritt på noe møbel- når vi ikke får lov på stoler og sånn. Og å sette det sammen var en opplevelse- og jeg var snar å kreve at jeg var sjef! Og klatret oppi det så snart jeg fikk noe å klatre på. Men tror dere ikke at mammamennesket vill ta meg ned igjen da! Sa at det ikke var trygt enda- det var ikke fast! Da måtte jeg knurre litt og si at det var bare tull- men da ble hun omtrent knurrende tilbake gitt! Så jeg ga meg fort, jeg forstår når grensa er nådd med henne.

Pappamennesket derimot er jeg sjef over- Han gjør akkurat som jeg vil stort sett. Han kan det meste på kommando; leke gjemsel- klø meg på halsen- leke med pinne- finne mat- ta på seg pledd så jeg har å ligge på- lar meg gå ut uten halsbånd og ja du vet.. litt lettere å bestemme over liksom. Og så får han så lys stemme når han prater til meg! Han er morsom han.

Det skjer noe annet her også forresten. Det buldrer under oss, jevnt og trutt. Hele huset rister av og til. Det er en stund siden det startet, og det skal visst fortsette en god stund til. De bygger noe som heter tunell under huset vårt! I starten var vi redde for disse lydene, men nå bare registrerer vi dem og vet de ikke er farlige. Det skal komme vei helt til fastlandet. Nordøyvegen heter den. Da kan vi dra til byen når som helst sier de, og slippe å kjøre fort hjem for å rekke ei ferge. Og om vi skader oss etter kl 22 kan vi faktisk dra til veterinæren. Det kan vi ikke nå- for her går ikke ferger. SÅ det er jo bra. Særlig med tanke på Onkel Astor. Men det er over ett år igjen til den er ferdig..

Verden er nesten som før selv om vi har denne Corona tiden, med andre ord. Alle menneskene er tilbake i sine rutiner, og vi i våre. Noen dager er solfylte og noen dager er regntunge, og noen dager blåser det så mye at man kan lure på hvordan fuglene overlever. De farer for forbi ruta i hvert fall!

Å være Yoda og å få leve slik jeg gjør, gir livet så mange farger- ja mer som en regnbue av opplevelser. Og her en dag opplevde vi regnbuen utenfor- den er så vakker. Av alt det vakre som finnes og blir til og som jeg ser rundt meg- så tror jeg regnbuen er noe av det vakreste.

Til neste gang- ta deg tid til å nye en regnbue om du ser den! Og helst sammen med en som meg.

1. mai, 2020

Livet er tilbake!

Livet er nesten normalt igjen. Eller hva som egentlig normalt her i huset, kan man jo lure på.

Mammamennesket og pappamennesket er i hvert fall tilbake i full jobb. Denne «coronatiden» som jeg lærte det het, gikk til slutt over, og vi fikk tilbake litt av rutinene våre. Roligere dager med mindre inn og ut og hjem og bort på disse tobeinte.  Egentid er igjen et faktum.

Bolla har fått seg halsbånd, og hun får være med meg ut på ettermiddagene. Og det er her det meste av det som IKKE er normalt begynner. Hun er jo aldeles sprø! Hun fyker hit og dit, fanger fluer og sommerfugler og løvetannfrø og så oppdager hun at hun er langt fra huset og då piler hun inn igjen for litt trøst av menneskene før hun igjen glemmer seg og må ut å oppdage. Hun er faktisk litt redd for verden ute! JEG forstår jo at verden der ute er der for min skyld, til min forlystelse og til mine utskeielser og min glede. Hun tror visst at verden er skummel og kan være farlig.

Jeg har prøvd å forklare henne at sånn er det jo ikke, men det er visst noe som heter instinkter som slår til hos disse unge NFO kattene. Jeg tror ikke jeg har det, i hvert fall ikke så mye. Jeg pleier å vite akkurat hva jeg vil akkurat når jeg vil det, og det pleier ikke å gå så lang tid mellom hver gang jeg vil noe nytt. Mens Bolla kan være redd så mye; skygger fra himmelen er skumle, gressklippere som starter er skumle, bilen til naboen som kommer hjem er skumle. Ja til og med fremmede folk er skumle! Hun ligger og planlegger hva hun skal gjøre, mens jeg planlegger mens jeg utfører planen. Så jeg har tatt på meg den store oppgaven å lære henne litt katteskikk:

  1. FOLK er kos, om du vil det og har tid. Du trenger IKKE å springe inn når de roper. Her har hun ikke lært enda, så hun forter seg hjem når hun hører dem rope. Og det høres ganske dumt ut å stå der og rope på ei Bolle.
  2. GRUS er herlig å rulle på. Og dette har hun delvis forstått, selv om hun like gjerne ruller i gress og på mold den tullebolla. Hun ruller inne også hun.. Legger seg på gulvet og ruller. Særlig på fredager.
  3. Skygger fra himmelen er ofte fugler. Og dem skal vi klare å få fanget en dag, men foreløpig har jeg ikke helt funnet ut fra hvilken vinkel jeg må gå for å gjøre dette. Så her må vi øve mer. Enn så lenge øver vi jakt-teknikk. Hun er flinkere enn meg til å bli flat hun Bolla, blir mer som en pannekake faktisk..
  4. Fluer er ikke alltid gode å spise, og sommerfugler er ikke gode i det hele tatt. Så her gjelder det å bruke energi på å fange rett sort.  Men disse store svarte feite fluene er herrlige å holde litt i munnen mens de summer før man spiser dem.. det kiler så godt! Og av og til kan man faktisk slippe dem, og så livner de litt til igjen og man kan få kiling i munnen en gang til.
  5. Lyder må man tåle.. man kan godt være skeptisk- men så må man gå å se hva som lager lyd etterpå. (til mammamenneskets store fortvilelse)
  6. Lamper- lager summelyder, og det må undersøkes jevnlig. Sammen med toalettet når det trekkes ned. Jeg viste henne det en kveld også, hvordan vi kan trykke på den derre knappen oppå så kommer det vann nedi. (og da kom mammamennsket leende inn på do igjen. Hun synes det er sååå morsomt når hun bare forstår at det er meg og ikke et spøkelse)
  7. Og så var det dette med å fange mus da, for her har jeg lært av eksperten Leah. Og nøkkelorda er tålmodighet og god hørsel. Vi har høyt gress og lyng rett ved huset vårt, og mange gjemmeplasser under steiner og sånn for mus. Og rett bak naboen er det en haug med utmark og der er det også mange. (men dit tør ikke Bolla gå enda) Så er det bare å lytte etter riktig lyd, og så sette seg i nærheten og lytte etter bevegelse og hvor den er på vei, og så bruke øynene veldig godt. Og så må man ha litt flaks. De er fryktelig kjappe de små musene! Og også her er det forskjell på smak. De med hvit mage smaker ikke godt, men de små brune, som er litt sjeldne, er ganske ok.

Jeg som er en musefangeekspert klarer kanskje en mus i uka. Bolla har ikke fanget noen enda, men jeg fanget en som hun fikk leke med her en dag. Da var hun kry da! Carinamennesket hylte og hoppet opp i sofaen. Mammamennesket skrøt av oss, og plutselig var musa bortevekk. Leah har mange års forsprang i denne ekspertisen, så hun synes mus er nesten kjedelig og har gått over til fugler for sesongen. Det har ikke jeg helt teken på, enda. Hun kom hjem med to svære sorte og hvite fugler flygende illsinte over henne en dag, og viste meg stolt frem en ferdig ribbet fugl! Den var omtrent dobbelt så stor som en mus, og helt uten fjør!  Deilig å slippe de fjøra altså! Leah er sannelig snill! Disse store fuglene ville også ha denne lille, men så kom Onkel Astor for å se etter hva alt bråket var og da ga de seg. De forsto vel at her var ikke nok nakenfugl til alle.

Det er mye man må lære fra seg når man er blitt storebror. Onkel Hårek er så blond at han bare ser på oss når jeg lærer Bolla ting.. eller kanskje han er bare lat eller liker maten inne best. Bolla lærer i hvert fall ikke mye om utelivet av ham. Annet enn spankulering rundt huset og litt lek på plenen.

Onkel Hårek er heller ingen ungdom lengre, han blir 11 år faktisk. Men etter at han var hos kiropraktoren har han blitt mer bevegelig og løper kjempefort!. Og jeg kan yppe til masse lek om han er i rett humør. Om han ikke er i humør så gir han tydelig beskjed. Jeg må bare innrømme at når han legger labben på meg så må jeg bare gi meg. Han er tross alt mer en dobbels så tung og stor som meg. Jammen bra at han er snill. Og han er innmari god å bare nyte livet med. DET er han flink til asså! Det gjør han mye. Bare sitter og ser på havet. Og av og til sitter vi der bare sammen.

Bolle og jeg leker mye, så jeg holder formen vet dere! Jeg burde egentlig være slank på utsiden også så mye som jeg gjør iløpet av en dag, og når jeg ser meg i speilet så ser jeg rett så fin ut synes jeg. Men mammamennesket er ikke helt enig, og jeg vurderer å bli sur på henne igjen for hun pleier å klappe meg på magen å si «tjukken». Det er igrunn litt frekt. 

Bolla begynner å bli litt stor! Hun har vokst og bygget mye muskler og er faktisk like tung som meg. Hun er 9 mnd nå, så hun vil dessverre vokse seg enda større. Men pytt, størrelse er bare en størrelse. Det gjelder å ha rett ego også! Og her tar hun meg nok aldri igjen.

Jeg er jo Yoda, the one and only.