“Do. Or do not. There is no try."

10. nov, 2020

Jeg er Yoda, og verden var perfekt- trodde jeg.

Jeg hadde jo gledet meg til å møte Kompis igjen for vi var jo bestiser etter sist han var her.

Men vet dere hva? Selv om han såg ut som kompisen min- så hadde han blitt så stor- og så sterk og skummel og så luktet han altså aldeles forferdelig! Og han var IKKE interessert i å leke i det heeeele tatt. Bare i å følge etter Bolla og snuse henne i rumpa! Euuuuuh!

Jeg fortalte selvsagt høyt og tydelig hva jeg syntes om den saken- og holdt meg på god avstand, samtidig som at jeg måtte jo følge etter og se på hva han gjorde! Jeg tok på meg jeger hatten, snek meg etter som en usynlig panter, gjemte med under planter og mellom menneskebein, så jeg fikk studere ham trygt på avstand.

Han var nok litt overveldet selv og stakkar, etter å ha vært borte så lenge og gjennomgått en sånn transformasjon! Så han tuslet rundt- og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Han var litt redd og litt nyskjerrig, usikker og stolt på samme tid. Og så kom Onkel Hårek- og han er jo litt blond så han bare duret mot Kompis han- og da ble Kompis redd og ville sloss!! Men sånt driver vi jo ikke med på alvor her i huset! Hårek bråstoppet og lignet som vanlig et spørsmålstegn, mens Kompis følte nok at han måtte forsvare seg mot denne fremadstormende massen med rødt hår, så han reiste bust og laget sintere lyder enn meg!  For en scene!

Og da entrer Onkel Astor selvsagt. Gode beste snille Astor. Han prrrret til Kompis, gikk rett mellom ham og Hårek med halen i været, satte seg ned foran Kompis- prret igjen og begynte å vaske seg på labben- og så Kompis litt på hodet. Og da bare la Kompis seg ned og ble baby.. Da lurte jeg meg frem og sniffet på halen hans- men den stinket så grusomt at jeg bare måtte knurre meg bort derifra igjen. Shitt altså- er han aldri i dusjen??

Astor og Kompis fikk seg et eget rom de- og litt god mat og da var Astor fornøyd. Så kunne Kompis slappe av der- og ikke lage sånn grusom lukt overalt. Så kunne jeg slippe å snike meg rundt. Og blonde Hårek slippe å få seg en på tygga. Han er jo så treig- han hadde ikke rukket å gjøre noe før det var over tror jeg om det ble slosskamp på ekte. Og Leah slippe å frese sååå mye når hun kom inn.

SÅ da hadde jeg vel huset mitt for meg selv, og Bolla til å leke med? NOPE! Dustebolla legger seg pal utenfor rommet til Kompis og Astor. Ikke vil hun leke, ikke vil hun kose.. hun lå der nesten hele neste dag.. og så- det er det rareste disse jentene altså- så begynner hun å lage snåle lyder, ruller seg rundt på gulvet, kryper med halen i været. Ja jeg har ikke sett maken siden Yngvild jeg asså..

Jeg vet jo ikke helt hvorfor det hjelper- men når hun begynte sånn og jeg da føler at jeg må sitte på ryggen hennes- så bare ligger hun der under meg og laget snålelyder og tramper. Da sitter jeg jo bare der da- er jo litt lek det og. Og innimellom biter jeg henne litt i nakken og så spretter jeg elegant av og springer litt for å se om hun ville være med å leke sisten- men det vil hun jo ikke. DusteBolla.

Dagen etter der igjen så fikk hun komme inn til Kompis og han var bare snill med henne forsto jeg, for hun ville ikke ut igjen. Mye rare lyder var det- men ikke vet jeg hva de holdt på med!

Mitt liv i fem dager etter det ble med bare gamlinger og mennesker, og rett kjedelig. Selv om de er stort sett flinke å leke med pinnen – menneskene altså. Jeg ropte og klaget, maste på kos og godbiter og prøvde å fylle dagene med noe fornuftig. Terget Leah når hun kom innom, fanget støv under lampene, lekte «fang ballen» med meg selv.. Det er ikke så lett, og det er ikke mange fluer i vinduskarmen heller i disse dager å fordrive tiden med. Men de som er der er feite- og store og lager sånn deilig kiling i munnen når jeg holder dem litt der før jeg tygger. Yummi asså!. Jeg var overlykkelig da Bolla kom ut igjen- selv om hun stinket!

Så normaliserte det seg litt igjen. Eller- på en måte. Jeg tror jeg nevnte at det smeller under oss? De bygger tunell- Nordøyvegen heter den. Og den smellinga den har bare økt på! Hele huset rister! Og vi skvetter til alle kanter Heldige Astor som hører så dårlig! Det blir som regel et par smell til dagen, og stille i helgene heldigvis. Mammamennesket sier «stakkars dyr som bor der det er krig» jeg vet ikke hva det betyr å bo i krig- men om det er verre enn dette så er jeg enig! Vi er alle litt skvettne av oss for tiden med andre ord, selv om Kompis etter hvert har sluttet å skvette (hehe ordspill) Han tisser bare i doen sin- og han lukter ikke så sterkt lenger. Skal tro hva som har skjedd? Han har uansett fått komme ut fra rommet sitt, og tror nå at han eier hele huset. SÆRLIG. Men han er god underholdning da, og jeg har for så vidt latt ham leke litt med meg også. Men foreløpig tør jeg ikke ha nærkontakt- han er ganske tung! Men vi triller litt ball, leker litt sisten og han er med og leker med pinnen og tunellen og sånn.

Onkel Hårek ble forresten syk igjen på seinsommeren, veldig syk. Feber og rett dårlig. Han ville ingenting, fikk ikke puste ordentlig eller sove eller noe. Mammamennesket tok ham til veterinæren, og lå på sofaen ned med ham til han ble bedre. Han måtte få to typer medisin før han ble bra. Alle vi andre fikk en dings i munnen vår som ble rullet rundt inni der og puttet i en pose. Var en prøve sa mammamennesket, for å være sikker på at vi ikke hadde fått noe slemt virus i hus. Og etter noen dager fikk vi vite at det hadde vi ikke, men Onkel Hårek sitt immunsystem begynner å bli så dårlig. Han er ikke mer enn 11 år, men ikke alle har stålhelse slik som Onkel Astor har hatt. Veterinæren mente at han burde ikke utsettes for smitte, og ikke gå fritt ute lengre. Utstillinger var uaktuelt, og akkurat det tror jeg mammamennesket synes var dumt.  Han går jo ikke langt når han er ute han da, men vi har en sånn «fjøskatt» som av og til er rundt huset vårt- en som bor på en gård et stykke herfra og som ikke er vaksinert eller noe sånn- så det er ikke bra. Denne fjøskatten ser ut som om noen har tygget av ham ørene, og som om han har sloss med hele verden hele livet- og det har han vel også kanskje. Han bor jo ute- om natta og! Mammamennesket sier det er fryktelig synd på ham, for han vandrer rundt på hele øya og sloss for å finne seg dame- slik hannkatter gjør. De har prøvd å fange ham inn flere ganger- men han går ikke i feller. Tenk at noen katter ikke kan finne mat i skåla eller en varm seng på badegulvet? At han ikke kan blir lekt med eller får kos og stell hver dag? Skal tro hvorfor det er sånn? Er ikke menneskene hans glade i ham? Altså- jeg skjønner det ikke helt jeg.  Og det burde jeg jo- for jeg vet jo så mye.

Men tilbake til Onkel Hårek. Har man først fått dårlig immunforsvar så blir man lettere syk, og det vil vi jo ikke at han skal være. Så mammamennesket sier må han kanskje flytte for å kunne leve lengst mulig og slippe å bli syk igjen. Til Siljemennesket i byen. Det er i hvert fall planen, og om han trives der så blir han innepus. Han skal få sove i seng! Det er nesten feigt asså! Her i huset er jo det kun lov en liten stund før de skifter sengetøy! Men han vil jo ikke få være ute fritt mer da. Og ikke være med å leke med oss eller sitte ute å se på sola stå opp på plena. Men kos vil han få masse av, og han kan jo å gå i bånd så han kan få sitte ute med dem i hagen kanskje? Det kommer til å bli veldig rart her uten Onkel Hårek. 

Skulle det vise seg at han ikke trives- så må han få komme tilbake- og alle oss andre også bli innepuser. Det blir jo ikke helt bra det heller, om jeg ikke får være ute om sommeren! Onkel Astor bryr seg ikke lenger- han er bare inne nesten likevel. Men Bolla elsker å være ute, og Leah kommer ALDRI til å trives inne. Det vil bli merkelig å ikke få gå ut. Det blir synd på oss alle da. Men jeg tviler på om vi får ligge i senga likevel.

Kompis spør du? Jo han skal ikke bo her for alltid han heller, bare til han har sluttet å «være så hannete» som mammamennesket sier. Så skal han få flytte til ei skogkattfrøken som er ensom- og trenger noen å leke med. Og hvor han får mer egentid og kos- for han fortjener det. Han tør selvsagt ikke komme på fanget om jeg ligger der, og trenger seg heller ikke på om Astor ligger der. Om Hårek ligger der er det ikke plass. Han prøver seg av og til ser jeg, så han vil så gjerne. Men jeg vil ikke at han skal ta plassen min- så jeg jager ham.. Ja jeg vet det er slemt og alt det der- men hallo! Jeg er da viktigst!!!

Bolla? Jo hun er som før- hun begynte så vidt å krype sånn rart her en dag igjen. Og det betyr at jeg blir ikke onkel i år sier menneskene, men kanskje neste år. Å bli sånn Onkel krever visstnok MYE tid, og hverken jeg eller de andre som bor her har tid til overs om våren- da er det så mye å gjøre ute! Så da får vi bare vente å se. Mye som skjer før den tid i mitt lille univers!

Og imens så får vi nyte det at vi faktisk kan gå ut om vi vil, har mat i skåla og en varm plass å sove, har noen å leke med og at det stort sett er lite bråk og skremmende lyder rundt oss. Verden er kanskje ikke alltid like vakker som en regnbue, men sannelig er vi heldige her vi bor likevel..

11. sep, 2020

«vi lever under en regnbue»

Jeg er Yoda, og det vet snart alle her på øya hvor jeg bor. «Hvordan går det med den hårløse?» spør de når de går forbi. Jeg lusker meg bort og lar dem få kjenne på meg. Jeg er da ikke hårløs?? Altså jeg hadde ikke så mye pels da jeg kom hit ut for snart 3 år siden, det var mer som en fløyelskåpe nesten da, nå har jeg jo krøller både her og der! Og jeg er superflink å stelle det jeg har.

Hver dag når mammamennesket er ferdig i dusjen- er jeg klar for å få meg en vask og hopper opp på henne.. så da må hun jo ta imot- og kose litt slik at jeg blir «lettere fuktig» i pelsen og kan dermed få en ordentlig kattevask. Da maler jeg rett høyt og er fornøyd en stund med å tørke meg.

Og så er jeg flink å sandbade ute. Og nå har vi fått så mye ny sand på plattingen også, for «noen» har luket og strødd på ny sand så jeg kan rulle der, sånn ordentlig fin sand er det, som legger seg fint inni pelsen min og som jeg kan riste ut på gulvet inne etterpå så bare det fineste støvet sitter igjen og jeg blir lysegrå!

Og på grus da- det er rådeilig! Litt sånn vondt også- men det er blitt nesten en daglig ting når været er bra. Det er mer som en massasje!

Jeg prøver å lære denne Bolla dette- men hun er ikke så interessert. Hun vil heller ligge i gresset unger buskene og jakte på smådyr og sommerfugler. Hun har fått på seg halsbånd- og dust som hun er så springer hun TIL mammamennesket for å få på denne når den piper (den gjør det når de setter den sammen) JEG derimot springer for å gjemme meg- og av og til medfører det at jeg får gå uten halsbånd. Det er så stort og klumpete synes jeg når jeg får det på- men jeg glemmer det litt etter hvert da. En kveld var det veldig bra jeg hadde det på faktisk! Jeg var ute og luftet meg litt sånn utpå ettermiddagen- og så begynte det å regne så grenseløst! Så jeg smatt inn i en sånn garasje greier. Og så kom der noen og lukket porten! Jeg kom ikke ut! Jeg ropte og ropte men ingen kom. Og det ble mørkt også, jeg begynte å bli kald og måtte lete etter en plass å legge meg så jeg kunne holde varmen.. Jeg ble redd og følte meg så liten og alene.. Jeg vet ikke hvor lang tid det gikk- for tid har vi ikke så god peiling på oss katter- men jeg følte at jeg burde ha vært inne til kveldsmat og det pleier å være kl 23. SÅ plutselig begynte halsbåndet å pipe og lyse! Og ikke lenge etter hørte jeg mammamennesket rope og jeg ropte tilbake at HER ER JEG!

Døren i garasjen åpnet seg under meg og mammamennesket kom inn og sa «næmen Yoda da- der var du jo! Du må ikke gå inni garasjene så langt hjemmefra, eller noen plass egentlig! Åhh du asså.. godt du hadde på deg halsbånd». Så sluttet halsbåndet å pipe og lyse og jeg sto der oppe på loftet i denne garasjen (for der hadde jeg funnet noe å ligge på) og turde ikke gå ned trappa engang. Det var riktig så godt å få opp mammamennesket til å hente meg ned, holde meg tett inntil seg og bære meg hjem gitt.. DA malte jeg høyt da kan du tro, og måtte klage litt også, for jeg hadde jo ventet lenge på henne. Og så fikk jeg av halsbåndet, kveldsmat og kunne legge meg.. Akkurat da var jeg glad jeg hadde hatt på meg halsbånd. Jeg HAR pels- litt her og der- men å fryktelig varm er den ikke når sola går ned så jeg hadde nok blitt veldig kald og sulten om hun ikke hadde funnet meg.

Sola ja- den har liksom kommet og gått siden sist den, noen dager er det superdeilig og så varmt at det er for mye for meg, og andre dager er alle dører lukket og ovnen på.

Vi har feiret flaggdag- og vi har vært på fjøreturer, og vi har hatt besøk! Det var veldig gøy, men etter en hel uke med et minimenneske i hus så var det godt når de dro også. Det var fryktelig spennende for oss alle å ha ham her da, for det ble jo både bygget lego (og der er mange fine små ting!!)

Tegnet med fargestifter, blåst såpebobler og lekt noe som heter «kaptein sabeltann» i fjøra. Jeg var vist noe som het PINKY en dag, jeg vet ikke hva det er men denne mini-menneske pratet til meg og skulle ha meg til å bli med fra stein til stein nedi fjøra. Mammamennsket var med også- hun var noe annet. Tror hun het langemamma eller noe.

Så har vi Bolla da, denne hårete glade greia som vokser enda (jeg har sluttet å vokse, på utsiden).

Hun er veldig pen, og er alltid hoppende glad og lett å få med på lek og moro. Hun har nå lært å se hvor vannet blir av i do, hun har lært å leke gjemsel, og hun har lært å leke med pinne- nesten. Hun forstår ikke helt at hun IKKE skal fange den -bare la menneskene dra den rundt og fram og tilbake på teppet mens hun NESTEN fanger den- eller bare se på at den beveger seg. Men det blir kanskje. 

Og så har vi perfeksjonert sisten da, og av og til blir Onkel Hårek med også.

Men ingen er som Kompis var. Jeg overhørte forresten mammamennesket si at Kompis skal kanskje komme tilbake! Åhh det blir spennende å få Kompis hit igjen? Skal tro hvor han er nå!

Onkel Astor derimot er aldri med på lek lengre- han kommer av og til og ser på pinneleken- og han er der alltid når vi skal ha middag eller kveldsmat, men bortsett fra det er han kun og sover en plass eller ligger på fanget til mammamennesket. Han har vært ute litt på varme dager i sommer men ikke mye. Han ble båret med på tur en dag, og han vil så gjerne gå selv- men klarer ikke så mye.

Han er gammel og stiv, og det som heter litt anemisk og har ikke helt friske nyrer visstnok. Mammamennesket får ofte tårer i øynene når vi koser med ham om kvelden, jeg tror vi alle vet, også Onkel Astor, at det går mot slutten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten Onkel Astor- han er klippen i huset. Trygghet- kos- og han får alltid menneskene til å gi oss noe godt. Å få gnure hodet ned i pelsen hans og tråkke er det beste jeg vet. Og jeg ligger alltid inntil ham om natten om det er litt kaldt.

Mammamennesket tok med seg Onkel Hårek og Bolla på tur her en helg, og kom hjem med et nytt klorestativ til oss! Det synes jeg var veldig rett gjort av henne. Det er viktig å la oss på herje fritt på noe møbel- når vi ikke får lov på stoler og sånn. Og å sette det sammen var en opplevelse- og jeg var snar å kreve at jeg var sjef! Og klatret oppi det så snart jeg fikk noe å klatre på. Men tror dere ikke at mammamennesket vill ta meg ned igjen da! Sa at det ikke var trygt enda- det var ikke fast! Da måtte jeg knurre litt og si at det var bare tull- men da ble hun omtrent knurrende tilbake gitt! Så jeg ga meg fort, jeg forstår når grensa er nådd med henne.

Pappamennesket derimot er jeg sjef over- Han gjør akkurat som jeg vil stort sett. Han kan det meste på kommando; leke gjemsel- klø meg på halsen- leke med pinne- finne mat- ta på seg pledd så jeg har å ligge på- lar meg gå ut uten halsbånd og ja du vet.. litt lettere å bestemme over liksom. Og så får han så lys stemme når han prater til meg! Han er morsom han.

Det skjer noe annet her også forresten. Det buldrer under oss, jevnt og trutt. Hele huset rister av og til. Det er en stund siden det startet, og det skal visst fortsette en god stund til. De bygger noe som heter tunell under huset vårt! I starten var vi redde for disse lydene, men nå bare registrerer vi dem og vet de ikke er farlige. Det skal komme vei helt til fastlandet. Nordøyvegen heter den. Da kan vi dra til byen når som helst sier de, og slippe å kjøre fort hjem for å rekke ei ferge. Og om vi skader oss etter kl 22 kan vi faktisk dra til veterinæren. Det kan vi ikke nå- for her går ikke ferger. SÅ det er jo bra. Særlig med tanke på Onkel Astor. Men det er over ett år igjen til den er ferdig..

Verden er nesten som før selv om vi har denne Corona tiden, med andre ord. Alle menneskene er tilbake i sine rutiner, og vi i våre. Noen dager er solfylte og noen dager er regntunge, og noen dager blåser det så mye at man kan lure på hvordan fuglene overlever. De farer for forbi ruta i hvert fall!

Å være Yoda og å få leve slik jeg gjør, gir livet så mange farger- ja mer som en regnbue av opplevelser. Og her en dag opplevde vi regnbuen utenfor- den er så vakker. Av alt det vakre som finnes og blir til og som jeg ser rundt meg- så tror jeg regnbuen er noe av det vakreste.

Til neste gang- ta deg tid til å nye en regnbue om du ser den! Og helst sammen med en som meg.

1. mai, 2020

Livet er tilbake!

Livet er nesten normalt igjen. Eller hva som egentlig normalt her i huset, kan man jo lure på.

Mammamennesket og pappamennesket er i hvert fall tilbake i full jobb. Denne «coronatiden» som jeg lærte det het, gikk til slutt over, og vi fikk tilbake litt av rutinene våre. Roligere dager med mindre inn og ut og hjem og bort på disse tobeinte.  Egentid er igjen et faktum.

Bolla har fått seg halsbånd, og hun får være med meg ut på ettermiddagene. Og det er her det meste av det som IKKE er normalt begynner. Hun er jo aldeles sprø! Hun fyker hit og dit, fanger fluer og sommerfugler og løvetannfrø og så oppdager hun at hun er langt fra huset og då piler hun inn igjen for litt trøst av menneskene før hun igjen glemmer seg og må ut å oppdage. Hun er faktisk litt redd for verden ute! JEG forstår jo at verden der ute er der for min skyld, til min forlystelse og til mine utskeielser og min glede. Hun tror visst at verden er skummel og kan være farlig.

Jeg har prøvd å forklare henne at sånn er det jo ikke, men det er visst noe som heter instinkter som slår til hos disse unge NFO kattene. Jeg tror ikke jeg har det, i hvert fall ikke så mye. Jeg pleier å vite akkurat hva jeg vil akkurat når jeg vil det, og det pleier ikke å gå så lang tid mellom hver gang jeg vil noe nytt. Mens Bolla kan være redd så mye; skygger fra himmelen er skumle, gressklippere som starter er skumle, bilen til naboen som kommer hjem er skumle. Ja til og med fremmede folk er skumle! Hun ligger og planlegger hva hun skal gjøre, mens jeg planlegger mens jeg utfører planen. Så jeg har tatt på meg den store oppgaven å lære henne litt katteskikk:

  1. FOLK er kos, om du vil det og har tid. Du trenger IKKE å springe inn når de roper. Her har hun ikke lært enda, så hun forter seg hjem når hun hører dem rope. Og det høres ganske dumt ut å stå der og rope på ei Bolle.
  2. GRUS er herlig å rulle på. Og dette har hun delvis forstått, selv om hun like gjerne ruller i gress og på mold den tullebolla. Hun ruller inne også hun.. Legger seg på gulvet og ruller. Særlig på fredager.
  3. Skygger fra himmelen er ofte fugler. Og dem skal vi klare å få fanget en dag, men foreløpig har jeg ikke helt funnet ut fra hvilken vinkel jeg må gå for å gjøre dette. Så her må vi øve mer. Enn så lenge øver vi jakt-teknikk. Hun er flinkere enn meg til å bli flat hun Bolla, blir mer som en pannekake faktisk..
  4. Fluer er ikke alltid gode å spise, og sommerfugler er ikke gode i det hele tatt. Så her gjelder det å bruke energi på å fange rett sort.  Men disse store svarte feite fluene er herrlige å holde litt i munnen mens de summer før man spiser dem.. det kiler så godt! Og av og til kan man faktisk slippe dem, og så livner de litt til igjen og man kan få kiling i munnen en gang til.
  5. Lyder må man tåle.. man kan godt være skeptisk- men så må man gå å se hva som lager lyd etterpå. (til mammamenneskets store fortvilelse)
  6. Lamper- lager summelyder, og det må undersøkes jevnlig. Sammen med toalettet når det trekkes ned. Jeg viste henne det en kveld også, hvordan vi kan trykke på den derre knappen oppå så kommer det vann nedi. (og da kom mammamennsket leende inn på do igjen. Hun synes det er sååå morsomt når hun bare forstår at det er meg og ikke et spøkelse)
  7. Og så var det dette med å fange mus da, for her har jeg lært av eksperten Leah. Og nøkkelorda er tålmodighet og god hørsel. Vi har høyt gress og lyng rett ved huset vårt, og mange gjemmeplasser under steiner og sånn for mus. Og rett bak naboen er det en haug med utmark og der er det også mange. (men dit tør ikke Bolla gå enda) Så er det bare å lytte etter riktig lyd, og så sette seg i nærheten og lytte etter bevegelse og hvor den er på vei, og så bruke øynene veldig godt. Og så må man ha litt flaks. De er fryktelig kjappe de små musene! Og også her er det forskjell på smak. De med hvit mage smaker ikke godt, men de små brune, som er litt sjeldne, er ganske ok.

Jeg som er en musefangeekspert klarer kanskje en mus i uka. Bolla har ikke fanget noen enda, men jeg fanget en som hun fikk leke med her en dag. Da var hun kry da! Carinamennesket hylte og hoppet opp i sofaen. Mammamennesket skrøt av oss, og plutselig var musa bortevekk. Leah har mange års forsprang i denne ekspertisen, så hun synes mus er nesten kjedelig og har gått over til fugler for sesongen. Det har ikke jeg helt teken på, enda. Hun kom hjem med to svære sorte og hvite fugler flygende illsinte over henne en dag, og viste meg stolt frem en ferdig ribbet fugl! Den var omtrent dobbelt så stor som en mus, og helt uten fjør!  Deilig å slippe de fjøra altså! Leah er sannelig snill! Disse store fuglene ville også ha denne lille, men så kom Onkel Astor for å se etter hva alt bråket var og da ga de seg. De forsto vel at her var ikke nok nakenfugl til alle.

Det er mye man må lære fra seg når man er blitt storebror. Onkel Hårek er så blond at han bare ser på oss når jeg lærer Bolla ting.. eller kanskje han er bare lat eller liker maten inne best. Bolla lærer i hvert fall ikke mye om utelivet av ham. Annet enn spankulering rundt huset og litt lek på plenen.

Onkel Hårek er heller ingen ungdom lengre, han blir 11 år faktisk. Men etter at han var hos kiropraktoren har han blitt mer bevegelig og løper kjempefort!. Og jeg kan yppe til masse lek om han er i rett humør. Om han ikke er i humør så gir han tydelig beskjed. Jeg må bare innrømme at når han legger labben på meg så må jeg bare gi meg. Han er tross alt mer en dobbels så tung og stor som meg. Jammen bra at han er snill. Og han er innmari god å bare nyte livet med. DET er han flink til asså! Det gjør han mye. Bare sitter og ser på havet. Og av og til sitter vi der bare sammen.

Bolle og jeg leker mye, så jeg holder formen vet dere! Jeg burde egentlig være slank på utsiden også så mye som jeg gjør iløpet av en dag, og når jeg ser meg i speilet så ser jeg rett så fin ut synes jeg. Men mammamennesket er ikke helt enig, og jeg vurderer å bli sur på henne igjen for hun pleier å klappe meg på magen å si «tjukken». Det er igrunn litt frekt. 

Bolla begynner å bli litt stor! Hun har vokst og bygget mye muskler og er faktisk like tung som meg. Hun er 9 mnd nå, så hun vil dessverre vokse seg enda større. Men pytt, størrelse er bare en størrelse. Det gjelder å ha rett ego også! Og her tar hun meg nok aldri igjen.

Jeg er jo Yoda, the one and only.

1. nov, 2019

«Do. Or do not. There is no try.»

Jeg er Yoda, og jeg prøver ikke. Jeg bare gjør. Uten å tenke så mye på det egentlig. Vil jeg så vil jeg, og vil jeg ikke så sier jeg ifra.

Jeg vil for eksempel IKKE ned fra kjøkkenbenken når jeg jakter fluer. Og da sier jeg i fra. Dumme mennesker som da flirer!! Jeg må da få lov å knurre og frese litt, altså si fra! Menneskene klager jo hele tiden, uten at noen flirer av dem.. Men meg skal de le av. Og når jeg da ser hardt på dem i tillegg, fordi de flirer, så ler de enda mer. Duster.

Jeg vil heller ikke alltid klippe klør når jeg skal, og her en kveld ville jeg slett ikke. Jeg klaget og klaget og kikket strengt på mammamennesket flere ganger.. men da ble hun streng tilbake gitt. Så jeg fant ut at det var best å sitte i ro og la henne bli ferdig.

Jeg er Yoda, jeg er ikke som alle andre. Og døm meg ikke på størrelsen. Jeg er sjefen her i huset! For det har jeg selv sagt.

Selv om å opprettholde sjefstittelen begynner å bli litt vanskelig. Yngvild, min fine lille NFO venninne har nemlig vokst forbi meg.. og hun har så mye pels!! Og for et tempo! Hun var mye ute i sommer og lærte seg å jakte mus og fugler, så å nå skulle ta opp kampen om viftepinnen det holder jeg meg for god til. Jeg bare venter til hun blir sliten, og SÅ er det min tur.

Hun og Hårek har vært borte noen helger, på sånn utstilling. Jeg vil jo ikke at fremmede tar i meg uten min tillatelse, så jeg får være hjemme med pappamennesket og Astor og Leah. Ja Leah ser vi jo knapt, hun er ute for det meste. Inne og spiser og knurrer litt til meg når jeg fanger bakbeina hennes, og så vil hun ut igjen. Astor derimot, han hviler mye. Men det hender han slår seg løs og ligger og leker litt med meg og pinnen når den beveger seg. (eller menneskene beveger den da)

Meg og Astor NYTER å ligge varmt og godt inntil hverandre å bare se på naturen og dorme på vår nye pute. Av og til blir det litt for varmt for han, så han går på teppet og legger seg. Vi har nemlig fått oss en saccosekk! Mammamennesket lagde den, og du skal tro det var en gøyal affere da det kom tøy og tråd og sånne små hvite greier inn på stua.. De hvite greiene fikk vi visst ikke leke med, og mammamennesket ble rett sur da jeg veltet posen de var oppi. Hun tok oss alle ut på gangen mens hun ryddet dem opp.... Men tøyet kunne vi da sitte på sa hun, ligge på og skli på en stund før det «poff» ble til en pute. Den er sååå god og varm! Og myk! Jeg kan slenge meg nedi, eller gå sakte, eller hoppe, og uansett så er den liksom bare helt passelig! PERFEKT. De små hvite greiene er inni den.. jeg kan kjenne dem. Og det kan hende jeg en dag vil hente noen ut…men ikke enda.

Dagene ellers har vært fine, men rolige i sommer/ høst så langt. Helt til for en uke siden.

Da var igjen mammamennesket ute og reiste, uten Yngvild og Hårek denne gang. Og hun kom hjem med en ny katt.. sukk. Som om her ikke var nok. Men han skulle visst ikke bo her for alltid. Bare en stund sa hun. Skulle visst gjøre noe med Yngvild.. forsto ikke helt hva hun mente jeg…

Jeg mente derimot at vi var mange nok og freste masse til ham! I to dager minst! Men denne gutten var så forsiktig, og leken og snill. SÅ etter å ha nøye vurdert ham fra avstand, fant jeg ut at han muligens kunne brukes til noe.

Så da gjør jeg slik jeg pleier. Slutter å tenke å bare gjør. Så jeg sprang bort og startet oppdragelsen. Han må jo lære å leke på MIN måte.. inn i tunellen og teltet slik at jeg kan hoppe oppå og låse ham fast, stå å vente på at pinnen skal bevege seg, klatre til topps i klorestativet og leke med hverandre der slik at vi neste detter ned osv osv.

Og vet dere hva han gjorde? Han fant en ball, (dem har vi jo mange av og jeg springer etter dem når de blir kastet bortover gulvet) og så trillet han den med labben sin og sprang etter selv? Har du sett så smart? Så det måtte jo jeg og prøve da.. Funka det gitt! At jeg ikke har kommet på det før!

Så nå leker vi litt slik jeg vil det, og litt slik han vil det. Men mest leker jeg med Yngvild likevel. Sisten er gøy. Opp trappa, og ned trappa, rundt menneskene i sofaen og opp klorestativet. Det går fryktelig fort av og til, og om jeg er sist hender det jeg tar en snarvei. Uten å tenke selvsagt. Går ikke alltid så bra..

Men jeg tåler en trøkk da. Jeg er jo Yoda.

Nå er det mørke kvelder, litt kaldere i huset, og snart vinter sier de. Men med saccosekk, Astor, og gode lekekamerater så ser jeg frem til den. Og hvem vet hva framtiden bringer?

Mvh Yoda.

1. jul, 2019

Livet som storebror..

HUN er søt, hårete, mer som en liten Onkel Astor i farger og tegninger. Søsteren min!

Det begynte med at mammamennesket pakket en koffert og satte frem bur. Jeg regnet med at vi skulle på tur, hadde ikke helt lyst for det var kaldt og ekkelt ute. Og så dro hun uten noen av oss! Vi var hjemme og ventet, for når mammamennesket er borte er liksom maten ikke så god, eller kosen den samme.. Men hun kom hjem igjen etter et par dager med et bur som luktet rart. Det luktet fremmed! Og det liker jeg IKKE!

Ut av buret kom ikke en, men to hårete jenter! TO? her var noe feil.. jeg skulle få en! Men her var altså to.

Den ene het Yngali, den andre Yngvild. Og disse to gjorde meg helt forvirret, frustrert og litt skeptisk! De brydde seg ikke om meg, sprang hver sin vei og veldig fort, og jeg klarte ikke å fange dem i det hele tatt. De elsket papirkuler slik som meg, men hadde misforstått poenget. Vi skal springe etter- se hvor den lander og så springe tilbake og vente på ny. De to skrullene sprang etter- og så lekte de med dem! Tok dem med seg rundt om og gjemte dem, fanget dem, og sprang etter dem. Jeg prøvde virkelig å forklare dem forskjellen men.. neida.. jenter altså..

Og så mat da.. de eide ikke respekt der heller. Hev seg over og dreit i at jeg skal ha først. Yngvlid særlig, bare stakk nasen rett ned foran min og jafset i seg godbitene! Hallo liksom? Man har vel manerer? Onklene flytter seg jo når jeg kommer?

Men leke det var det gøy å få gjøre hele dagen! Vi sprang sisten, lekte med esker og telt, jeg fikk knøvle og fange og springe og klatre.. og så stol leken da.. under spisebordet-fra stol til stol. Pappamennesket fikk gåre hår sa han, for vi ødelegger møblene.. Mammamennesket prøver å lære oss å la være, men de er jo PERFEKTE til å klatre i! Klorestativene også altså, men på de stolene kan vi liksom sitte i skjul under duken og bli fanget av en som sitter oppå bordet! Og så blir vi litt ivrige da, og må klatre opp i stor fart! Tsss stolene tåler det… litt.

Så kom denne Jula igjen, og Yngali forsvant. Hun skulle bare bo hos oss en liten stund hun, og var vist en julegave til gutt som hadde mistet den forrige katten sin og savnet en venn så sårt.

Det ble litt roligere da hun dro.. og jeg og Yngvild kunne få ordentlige rutiner på leken vår.

Av og til blir Onkel Hårek og Astor med også. Tante Leah bare knurrer og ber oss slutte å plage henne..men det er så gøy å terge! Så springer hun til døra og vil ut igjen, og kommer inn og lukter skog og uteliv. Og så må vi terge litt mer.

Yngvild var bitteliten da hun kom, mindre enn meg og med sylskarpe små klør.. Mammamennesket klippet mine ofte- sa jeg var litt hardhendt med henne? Jeg måtte jo lære henne hvordan man leker! Sånn ordentlig! Så da måtte jeg tåle korte klør, mens hun kunne fyre av nålene sine. Bra jeg har fått litt pels.

Julen kom og gikk, dagene ble sakte lysere og var også lysere ellers med mer lek og moro. Lille Yngvild vokser og vokser og nærmer seg min størrelse? Skal hun bli så stor som onklene mine kanskje? Jeg håper ikke det,men matmor sier hun håper det 😉

Hun blil sterkere, raskere, tyngre og pr dato er hun både høyere, lengre og raskere enn meg, men jeg har tyngden fremdeles! Mine 4,2 kilo kompakt DRX klarer fremdeles å knøvle henne litt på gulvet!

Og så kom det noen dager her for litt siden med MASSE varme! Og da fikk vi lov å være ute på ettermiddagene, og jeg kunne vise henne rundt i hagen, og fange fluer og springe etter alt som beveget seg! Da var vi utslitte begge to da vi kom inn igjen.. jeg klarte knapt holde øynene åpne til kl var 23.

Den ene dagen krøp Yngvild under verandaen! Hun fant et hull jeg ikke hadde funnet i fjor og så satt hun der og mjauet! Mammamennesket hentet skrujern og måtte skru opp planker for å få henne ut, og da måtte jo jeg inn å undersøke! Det var dritspennende under der!! Måtte undersøke skikkelig lenge.. og når jeg undersøker ting så gjør jeg det ordentlig. Nytter ikke å friste med mat eller leker da! De lokket og lurte og ristet på matskåler og fristet med godterier, men jeg er ikke så lett å lure! Jeg gjorde meg ferdig før jeg krøp ut så de fikk skrudd fast igjen plankene. Hullet hadde de tettet mens jeg var på oppdagelsesferd.

Men det var disse fineværs-utedagene da. Før det ble vinter igjen, eller i hvert fall kaldt.

Vi fikk være ute på ettermiddagen, og jeg har da vært ute før og vet hvor jeg kan gå. Rett nedom hagen har vi fjøra, med masse små krypdyr, fluer, gode lukter og fugler.. og varme berg. Deilig.

Rett utenom hagen har vi litt sånn ur og myr, og der er det MASSE mus! Tante Leah fanger rett som det er, og har vist meg hvordan. Og i år klarte jeg å fange en selv! Og drepe den! Jeg tok den selvsagt med hjem til Onkel Astor, og han skrøtte veldig men sa det var feil sort. Disse sorte og hvite kan man ikke spise sa han.. de smaker vondt. «prøv på en brun en».  Så da gjorde jeg det! Og selvføløgelig nailet jeg det også. Den var ikke så stor men den var brun!

Det er deilig med slike varme fine dager, og matmor har lovet at det kommer flere..

Enn så lenge så prøvde hun seg med at vi skulle på tur igjen.. Men jeg ville ikke.

Hun var nok litt stressa hu matmor, for hun merket ikke at jeg absolutt ikke ville dra før jeg kom i bilen. Men jeg da sa fra jeg altså, jeg ble rett og sett dritsur. Prøvde først med litt knurring, så med knurr og fres. Det virket. Synes det er best hjemme..

Yngvild derimot, og Onkel Hårek kikket rart på meg og forsto ikke hva jeg drev med! Og matmor sukket «Du din lille Gremlins, du får vel bare være hjemme og BIH du da..» (Best I Huset)

Jeg får dermed være hjemme med Onkel Astor, som er pensjonert, når de andre drar på utstilling fra nå av. Astor sier han vil være med, prøver å gjemme seg i buret når de skal dra å greier, vil også dra på tur for han liker det! Men det gjør IKKE jeg. Jeg vil bestemme over min egen kropp nemlig, være min egen herre i mitt trygge hjem. Uten mer innblanding av andre folk eller katter. Uten ekle lukter, lyder og sånn... Jeg sier fra når de kommer hjem og jeg, dere lukter det ekkelt!! GÅ Å VASK DERE!. Seriøst asså.. litt respekt for oss med fin nese takk!

Så nå er jeg altså storebror, til ei som snart er mye større enn meg. Ei jeg kan leke, sove, kose, jakte og spise med. Ei jeg skal være venn med hele livet.. Det er ikke alle som får den æren!

Vi leker med mye rart meg og Yngvild, men den kjekkeste er PINNEN! Sånn lekepinne som det egentlig skal være noe i enden på, men som er mye morsommere uten noe i enden! Og nå begynner menneskene å bli også.. Flere ganger om dagen faktisk!

Det er ikke så vanskelig. Mennesket reiser seg og går- jeg springer etter og dersom de går forbi pinnen, som da ligger en eller annen plass, så er det bare å sette seg ved siden av den og stirre på den.. så flirer de litt-gjør det de må gjøre og SÅ leker de litt med meg.. jeg vet ikke helt hvorfor- men jeg er helt fasinert av den pinnen; den er sort, beveger seg fort lager en skikkelig irriterende lyd.. fascinerende.

Denne stirre-metoden virker på mye den.. bare få øyekontakt med dem- gjerne med en liten lyd også, og så går du dit du vil noe skal skje og stirrer.. helst i jaktposisjon. Da er menneskene ganske smarte og finner utav hva du vil. Bare prøv.. Sitt og stirr på matskåla og VIPPS! Mat! Sitt og stirr på dem fra øvert i klatrestativet, og VIPPS så kommer de og leker med undersiden av hengekøya. Stirr på døra og VIPPS- den åpner seg! (Litt verre dersom mennesket er på andre siden av døra, men da kan man jo bare rope litt så løser det seg.)

Nå gleder vi oss til fremtiden, først og fremst mer av denne sommeren med alle seine kvelder på musejakt, så til en kosevinter med mange timer på matmors bein, så en ny vår og jeg hører rykter om at Yngvild skal på date! Skal tro hvordan det blir å være Onkel Yoda!

Prr fra Yoda og resten av (N)Sandøy.